Sofie visste at hun sannsynligvis ville bli mor

Sofie er ikke typen som tar et nei for et nei, og på den måten fikk hun flyttet seg fra bunnen av ventelisten til avbestillingslisten og raskere gjennom undersøkelsene. Hvordan holdt hun energien oppe?

Skrevet af:

wawa

29. november - 2021


Under utredningen finner Sofie ut at stoffskiftet hennes er litt feil - og det får hun korrigert med medisinering. Da hun til slutt ligger klar på benken for inseminering, finner doktoren ut at hennes manns sædkvalitet er altfor lav til IUI.

Vi snakker med Sofie en morgen da datteren Leonora har blitt lagt til å sove - hun har stått opp uvanlig tidlig, så Sofie er tidlig ute.

“Vi gjorde det i den “gammeldagse” rekkefølgen: første bryllup, så barn. Mannen min var ikke så opptatt av å få barn, der jeg til gjengjeld var klar, helt fra jeg ble født”, sier Sofie og ler. “Jeg har bare visst at jeg ville bli mor, helt fra den gangen jeg lekte med dukker. Så snart vi dro på bryllupsreise, sluttet jeg med p-pillene, og vi var så lykkelige og forelsket. Det var en svært romantisk tid. Jeg gikk og tenkte at det nok ville ta 3-6 måneder å bli gravid. Og som matematiker og realist jeg er, la jeg meg selv midt i statistikken, den som sier at det kan ta opptil et år å bli gravid; om ca. seks måneder er jeg gravid.

Vi intervjuer

Sofie Malene Lund. Hun er 31 år,
fra København og forretningsutvikler
i finansverdenen. Hun er gift med
Mads, og sammen har de en datter.

De første månedene med å prøve var egentlig OK, det var hyggelig. Men etter en tre-fire måneder uten noe resultat, begynte romantikken i vår beslutning å kjølne, og vi begynte også på eggløsningstester. Planlagt sex! Og det var bare så kvelende! “Er det en liten strek?” ...» Uff, nå har vi kranglet igjen...”

Det var så tøft for parforholdet vårt allerede et halvt år inn i prosessen. Jeg gikk og ble så lei av at vi hadde utsatt det så lenge. Jeg tror virkelig at jeg hadde drøyet det for lenge for min største drøm har alltid vært å få barn. Og rundt meg ble alle enten gravide ved første anledning eller skulle i behandling, det var nærmest 50/50. Så jeg begynte å bli litt pessimistisk: “Jeg vil nok ende opp sammen med de andre 50 % i behandling.”

Som om det ville være mindre vanskelig hvis jeg liksom kunne forberede meg mentalt på det: “Jeg visste det!”

Altså planlagt sex, eggløsningstester, uante mengder tålmodighet – hva ble tungen på vektskålen for dere for å ta neste skritt?

“Jeg ble 30", sier Sofie og ler.

“Og så ble jeg stresset ved at jeg ikke ble gravid. Så jeg gjorde to ting: Jeg snakket med fertilitetsrådgivningen på Herlev da jeg ikke var helt sikker på om legen overhodet ville se oss, for nå hadde vi prøvd nesten et år på å bli gravide. Der kan man få innsyn i sine AMH-verdier og få tatt en sædprøve. Vi fikk et tidspunkt til et møte. Men samtidig kontaktet jeg også legen vår. Jeg forklarte at vi hadde holdt på i ni måneder uten hell. Legen vår sendte oss faktisk videre med en henvisning til å bli undersøkt og få tatt sædprøve og blodprøver. Så vi fikk tatt disse prøvene, men vi tok ikke møtet med fertilitetsrådgivningen, for vi var egentlig “for langt” i prosessen for dem - det er et godt tilbud til dem som vurderer om de skal begynne å lage barn nå, eller om de kan vente et par år. Vi var jo i full gang.

Men jeg fikk tatt tre blodprøver i forbindelse med utredningen min, og der kunne de se at stoffskiftet slo ut. Stoffskiftet mitt var litt for høyt, i hvert fall for høyt til det legene syntes var bra når jeg nå prøvde å bli gravid. Endokrinologene var imidlertid ikke helt enige i legenes antakelser. Det var faktisk ganske forvirrende.

Men allerede der ble vi henvist til inseminering, og jeg blev satt på piller. Og jeg fikk en høyere og høyere dose, fordi jeg rett og slett ikke reagerte på hormonene. Men jeg klarte å få ett egg klart – og så lå jeg der på benken klar for inseminering. Mads hadde levert en sædprøve som skulle renses – men legene kom inn og sa at den rett og slett var for dårlig. Der skulle være 2 millioner sædceller, men det var bare 300.000. Så de skulle egentlig ikke inseminere, men nå var jeg jo klar. Legene må rett og slett ha lest resultatene fra Herlev helt feil eller ikke i det hele tatt.”

Det høres også veldig frustrerende ut. Å ligge der og være klar. Hva skjedde så?

“Vel, vi ble inseminert, og så skulle vi plutselig i IVF-behandling og tilbake til det offentlige. Og for å komme i betraktning til Rigshospitalets fertilitetsklinikk, måtte vi utredes på nytt. Og Mads fikk en time på Reproduktion og Vækst, som analyserer sædprøver mer i dybden – men det var jo flere måneders ventetid bare på det, også på å få resultatene, for de skulle undersøkes, dyrkes osv. Vi endte opp med å måtte vente fra mai og helt til oktober på en time for et videre forløp. Det virket så vanskelig, så mange prøver å måtte gjennom og for oss noen dyrebare måneder også.

I mellomtiden hadde jeg fått menstruasjon etter den første insemineringen. Og så fikk jeg en time hos en endokrinolog, som analyserte tallene mine, og jeg fikk medisiner med hjem – og jeg reagerte ikke spesielt på det. Så jeg presset legen og fikk mer og mer medisin, for jeg ville så gjerne ha orden på tallene. Men måneden etter insemineringen hadde jeg fått for mye medisiner og måtte ikke bli gravid. En graviditet ville rett og slett ikke bli sittende, så nå stod vi der og måtte vente til etter sommeren på neste skritt.

Så vi bestemte oss faktisk for å leve “fertilitetsvennlig” over sommeren

så ingen sigaretter, mindre søppelmat, sukker, jeg kjøpte en masse kosttilskudd til Mads, kjøpte krystaller. Full pakke!" ler Sofie.

“Da vi kom til august, var tallene gode hos meg. Vi hadde blitt registrert for behandling i det offentlige, men vi bestemte oss også for å starte opp i det private. Vi ble egentlig henvist til ICSI. Men legen vår på Trianglen mente vi burde gjøre et enkelt IUI-forsøk for å se om alle “anstrengelsene” vi hadde gjort i løpet av sommeren fungerte. Så i september ble vi inseminert. Samtidig fikk Mads også svar fra Reproduktion og Vækst, tallene hadde ikke blitt bedre. De hadde funnet en liten åreknute. Den kunne opereres vekk, men det medførte også en risiko – det kunne påvirke sædkvaliteten i en enda dårligere retning så en operasjon måtte i hvert fall ikke foretas nå.

Jeg brukte ventetiden under insemineringen til å sykle rundt til alle klinikkene for å få greie på hva de tilbød, stemningen osv.

Det føltes litt som å besøke en eiendomsmegler: “Hva tilbyr dere?” og “Kan jeg se prislisten deres?”

Men det var fint å gjøre det hele litt til et prosjekt – som en arbeidsoppgave, for da kunne jeg ta følelsene litt ut av det. Vi er nok begge typer som ikke liker å bruke unødvendige penger, og jeg er en tilhenger av statistikker, så det var fint å se på resultater fra klinikkene osv. Jeg følte virkelig at vi hadde krysset av alt på listen, prøvd alle alternativene. Vi var mer enn grundig utredet, hadde vært gjennom en rekke prøver.

Det endte opp med å bli en svært kort syklus, for insemineringen lyktes selvfølgelig ikke. Jeg fikk allerede menstruasjon på den 22. dagen. Men du må gjerne starte opp på ICSI i syklus rett etter IUI, så vi måtte faktisk ta en beslutning ganske raskt på om vi ville starte opp i ICSI. Allerede på dag to av syklusen tar du den første sprøyten.

Vi var så mye frem og tilbake. Skulle vi gå i gang? Vi hadde blitt innkalt til informasjonsmøte på Rigshospitalet, som man må ha før oppstart i det offentlige – datoen var et halvt år fra nå. 23. mars! Mads syntes vi skulle vente. Jeg var bare klar. Så vi tok beslutningen om å kjøpe et enkelt forsøk, for da kunne vi se hvordan det gikk og senere se om vi kunne komme til det offentlige raskere hvis det ikke gikk.”

Og så var dere i gang med ICSI!

“Ja, det gikk fort! Dagen etter den mislykkede insemineringen begynte jeg med medisinen. Åtte sprøyter om kvelden, syv om morgenen. Vi tok et bilde etter hver sprøyte. Første sprøyte tok jeg den 10. oktober, og seks dager senere var jeg til skanning. Det lå 8 egg i eggstokkene, så ti dager etter den første sprøyten skulle jeg ha tatt ut egg.

Vi fikk hentet eggløsningssprøyten, og like før jeg fikk sprøyten, ringte Rigshospitalet – de hadde fått en avbestilling. Ville vi komme den påfølgende uken? Men de åtte eggene var jo klare! Og de kunne dessverre ikke overta oss på så kort varsel og ta eggene ut neste dag. Så vi måtte få eggene tatt ut på Trianglen, men takket ja til Rigshospitalet med oppstart ved neste menstruasjon. Det betydde også at jeg måtte ha et orienteringsmøte på Rigshospitalet fem timer etter egguttaket med store smerter i underlivet – for ellers mistet vi vår plass i køen.

Tre dager etter egguttaket fikk jeg satt opp et egg – litt morsomt, for det var på datoen fem år etter at Mads og jeg matchet på Tinder. Og så måtte jeg vente i to uker for å kunne ta en blodprøve og få et svar. Jeg hadde fått dette lille papirarket fra klinikken med hele forløpet vårt skrevet ned: medisiner, datoer osv. Så den dagen det stod blodprøve, møtte jeg trofast opp. ”Du har dessverre for lavt hCG, du er kanskje gravid, men det er ikke sikkert… ” lød svaret. Men det viste seg at jeg hadde kommet en dag for tidlig – de hadde notert feil dag på papirene mine. Så jeg ble bedt om å møte opp til en kontrollprøve to dager senere. Det gjorde jeg: ”Du er veldig gravid.”

Og SÅ startet angsten! Vi skulle vente i tre uker til skanning for hjerteblink. Det var ærlig talt helt forferdelig.

Jeg følte at jeg ikke orket å bli skuffet nå for så å måtte begynne på nytt. Og timingen var også vanskelig. Det var nemlig heltt opp mot jul at vi ville se hjertet blinke. Og hvis det ikke var noe hjerteblink, så skulle vi jo i gang på Rigshospitalet, men de holder stengt i julen. Vi så raskt for oss at neste skritt kanskje ikke ville komme før i januar eller februar.

Men vi kom til hjerteblinkskanningen på Trianglen. Og der lå det lille hjertet. Og så veltet det bare opp i meg. Det var rett og slett slik en forløsning. Jeg hadde kjørt på så lenge, vært så vanvittig fokusert på å bli gravid - egentlig ikke så mye tiden etterpå. Bare det å bli gravid. Jeg hadde lagt merke til hvor vondt det gjorde når andre ble gravide, men når først venninnenes barn kom til verden, gjorde det ikke vondt lenger. Det var graviditeten som var tøff.

Men å se det hjertet blinke, det var bare... Hold opp! Det ga en slik ro, og tilbake til mitt matematiske meg: Jeg kjente jo statistikken

at 90-92 % av dem som ser hjertet blinke, også får et barn med hjem. Det gav meg så mye ro. Jeg hadde tiltro til prosessen."

Du har virkelig også vært veldig “på” fra starten; du var rundt på flere klinikker og undersøkte, sjekket mulighetene for avbestillingstimer. Hvor fant du den energien?

“Allerede da jeg skulle ha time på endokrinologisk avdeling for å bli utredet for stoffskiftet mitt, ringte jeg og spurte om det virkelig ikke var en time før den jeg hadde fått et par måneder inn i fremtiden. På den måten klarte jeg faktisk å komme raskere, og det var ganske motiverende. Jeg gjorde det jeg kunne for å være på, være tilgjengelig hvis det kom en avbestilling. Jeg gjorde det igjen da Mads hadde time på Reproduktion og Vækst. Jeg synes generelt at ventetiden i det offentlige er altfor lang, og det gjør det svært vanskelig å planlegge tid og arbeid - “du har fått en plass, men når du får time, vet vi ikke”.

Vi kom på avbestillingslistene alle steder og også til behandling – jeg ringte ofte og spurte om noe skjedde. For jeg tenkte at frafallet måtte være stort. Enten blir folk gravide, skilt, eller de velger et privat tilbud i stedet.

Så hvorfor ikke? Og så er jeg nok generelt typen som ikke tar et nei for et nei.

Og så tror jeg også at jeg syntes det var spennende! Jeg gikk til oppgaven med et ønske om å vite alt. Jeg er Cand. Merc., men tenkte at jeg burde hatt noe mer naturvitenskap. For meg var det veldig spennende å se denne nye verdenen åpne seg, og jeg gikk til verket svært så lærevillig. Jeg har ofte sagt etterpå at hvis jeg skulle gjøre det om igjen, da ville jeg ha studert til å bli jordmor eller lege som spesialiserer seg på infertilitet. Jeg prøvde å se på det som en mulighet til å få ny kunnskap på et område jeg ikke kjente.

Og så tror jeg også at for meg var det nesten en lettelse å bli henvist til behandling. Plutselig var det noe annet å gjøre for å lykkes enn bare sex, som jo ble planlagt, og det var slitsomt for parforholdet. Lysten til å gå til sengs sammen ble liten over tid. Det å måtte gå i behandling – det lettet liksom presset på oss.”

Sofies tall

2 IUI-forløp
1 ICSI-forløp
1 egguttak
1 eggopplegging
1 graviditet
1 barn

Du høres også ut til å ha bestemt deg for at du ville gå til behandlingen lys til sinns?

“Jeg følte det slik at det sannsynligvis kom til å lykkes.” At jeg ville bli mor, uansett hva. Jeg hadde en del venninner som nesten fikk sjokk over å bli gravide. De følte seg tatt på sengen. Så jeg bestemte meg for å bruke den ekstra tiden som en positiv ting. Jeg tok meg tid til å sjekke ut barnevogner, barselhotell, fødselsforberedelser, jeg sjekket alt.

Jeg leste ph.d.-oppgaver om fødsler og infertilitet, for jo bedre forberedt jeg var, desto bedre dialog kunne jeg ha med sykehuset på kontinuerlig basis.

Og så bestemte jeg meg for å passe på meg selv psykisk. Jeg lot være å lese de tyngste og tøffeste historiene fra kvinner i behandling og valgte i stedet de positive historiene. Jo mer selvverd og positivt syn på prosessen jeg kunne få, desto bedre kunne jeg gå inn i den.

Og så hjalp en samtale vi hadde på Triangelet meg faktisk. Jeg spurte om mine sjanser alderen tatt i betraktning. Og de sa at jeg selvfølgelig var i den litt høyere enden av statistikken, skulle jeg lykkes hjemme uten hjelp. Men så vi på statistikken for fertilitetsbehandling, var jeg jo ung og hadde gode sjanser – tallene og statistikkene vi ser, dekker jo kvinner helt opp til 46 år. Det hjalp meg mye”.

Og der slipper vi Sofie. Hun fikk sin lille Leonora, som fortsatt sov, da samtalen tok slutt. Og nå har Mads og Sofie to egg igjen på frys, som kanskje kan bli til en lillebror eller lillesøster.

Last wawa app ned fra App Store

wawa fertility er en assistent som veileder deg gjennom fertilitetsbehandlingen. Her får du et verktøy og følelsesmessig støtte som øker sjansene for en vellykket behandling. Vårt mål er å gjøre den tøffeste reisen av alle litt enklere.

Läs mer

Personlige historier

Maria om å være i fertilitetsbehandling: “Du aner ikke om du må løpe 1 eller 800 kilometer før du er i mål”

For Maria og Martin er det en helt enorm sorg ikke å ha blitt gravide ennå etter 2 år og 8 måneder i fertilitetsbehandling. Maria føler at hun underveis har utviklet en ny, midlertidig fertilitetspersona, hvis dystre sider gang på gang setter henne på prøve.

29. november - 2021

wawa fertility

Skelbækgade 2, 6 sal

København V

CVR: 41507349

Sosialt

  • Facebook
  • Instagram

Databruk og personvern