Sett i bakspeilet – En samtale mellom mor og datter om fertilitetsbehandling

Hvordan er det å være pårørende til en i fertilitetsbehandling? Og hvordan kan selv et åpent og ærlig forhold bli endret av behandlingen når man plutselig får berøringsangst?


This article is also available in:

Dansk,

Svenska


Skrevet af:

Ninna Koefoed

09. juni - 2022


Jeg har lenge tenkt over hvordan jeg best kan belyse noen av de dilemmaene man som nærmeste pårørende opplever når man har en nær i fertilitetsbehandling. Det kan noen ganger være vanskelig å gi et reelt bilde av de vurderingene, tankene og følelsene som kan oppstå i relasjonen mellom den som er i behandling og de som står deg nærmest. Særlig hvis det er vanskelig å forstå prosessen og den følelsesmessige belastning man kan oppleve når man er i fertilitetsbehandling.

Heldigvis har jeg en modig og tøff mor som gjerne stilte opp for å snakke om hennes vurderinger og følelser da vi var i behandling. Mitt håp for deg er at du skal kunne bruke denne artikkelen til å skape et godt fundament for en samtale med dine nærmeste.

Her er vår egen historie fra denne tiden.

Min mor: Hva opplevde du som vanskelig under behandlingen i forbindelse med meg, som din mor?

Meg: Jeg tror det var vanskelig for meg å forklare deg hva vi gikk gjennom. Det var både de praktiske delene av behandlingen, «nå tar jeg den sprøyten, og så tar jeg den sprøyten osv.». Men det var også den følelsesmessige delen, som jeg nok ikke alltid forstod helt selv mens det pågikk. Altså, hvor mye det påvirket meg. Jeg tror ikke at jeg var god til å forklare den delen eller å dele følelsene mine med deg.

Meg: Var det vanskelig for deg å stå ved siden av meg som pårørende?

Min mor: Jeg hadde i alle fall vanskelig for å forstå det. Jeg forstod ikke hva det var dere gikk gjennom. Og i ettertid har jeg kjempedårlig samvittighet for hvor lite jeg har involvert meg. Og når det er sagt, så synes jeg også at det er en veldig privat sak. Vi to har ikke alltid snakket om sex og sexliv, eller om hvorfor dere ikke lykkes uten hjelp. Det er et svært privat spørsmål som jeg synes er vanskelig som foreldre å involvere seg i på en naturlig måte.

Meg: Men kunne dere ikke merke at det gjorde oss triste?

Min mor: Jo ... Jo, det merket jeg godt. Jeg følte det, men jeg tror at jeg hadde berøringsangst. Jeg synes det var veldig vanskelig å håndtere, det at det var så privat, og at jeg samtidig ønsket å involvere meg det dere gikk gjennom. Jeg syntes at det var et vanskelig dilemma og en balansegang. Jeg visste ikke hvor mye dere ville ha oss med.

Jeg tror at smerten deres gikk opp for meg en kveld da Christian fortalte om alt sammen. Han prøvde at tulle litt med det. Da gikk det opp for meg hvor alvorlig det var.

Meg: Hvorfor spurte du oss ikke mer etter den kvelden?

Min mor: Ja, men Ninna, jeg tror at for oss, så var det kjempevanskelig som foreldre å spørre mer om det. Å spørre om den seksuelle delen … det er jo liksom deres sak. Det er vanskelig å finne balansen mellom når vi er interesserte og når vi blander oss. Og jeg synes fortsatt at det er en privatsak å lage barn.

Jeg kan fortelle deg at når jeg i ettertid har fortalt hva du gjør med Foreningen RO, så har jeg, så sent som i helgen, fått vite; «de er også i fertilitetsbehandling, og jeg kjenner andre som er i fertilitetsbehandling». Det berører så mange, og det setter i gang noe helt annet enn hvis jeg f.eks. begynner å snakke om formålet med Foreningen RO. Jeg får andre i tale og bryter tabuet.

Meg: Det er jo mange som beskriver at de opplever det som et tabu å være i fertilitetsbehandling. Det er det kanskje også som pårørende. Opplever du det som et tabu å være pårørende til en i fertilitetsbehandling?

Min mor: Sett i bakspeilet, får jeg virkelig dårlig samvittighet. Fordi jeg synes faktisk at jeg bare ikke har involvert meg. Og jeg har ikke vært klar over hvor omfattende det har vært for dere. Jeg har virkelig lært at man ikke skal være for redd til å spørre.

Meg: Undersøkte dere hva det betød å være i fertilitetsbehandling?

Min mor: Nei, det gjorde vi faktisk ikke. Og det ligner oss jo overhodet ikke. Det gikk faktisk lenge før jeg sa det høyt. Det er aldri noe vi aktivt har fortalt til noen i nettverket vårt. Og hvorfor, det vet jeg faktisk ikke.

Meg: Nei, det er faktisk merkelig. For stiller man seg selv spørsmålet «Hva er galt med å være i fertilitetsbehandling?», så er jo svaret at det ikke er noe galt med å være i fertilitetsbehandling. Det er jo en folkesykdom og berører svært mange mennesker.

Min mor: Nettopp! Det er jo heller ikke noe galt med å ha diabetes – det snakker man jo om. Men jeg tror, for oss, var det en kombinasjon av berøringsangst og det å respektere privatlivet. Jeg synes det er svært privat. Eller det syntes jeg tidligere. Jeg tror ikke at jeg synes det er like privat lenger. Men det har jo likevel noe privat over seg. Vi burde snakke mer om det. Når vi forteller om prosessen din med å starte Foreningen RO, uansett hvor, så velter det ut med historier av folk ... Og det synes jeg er virkelig tankevekkende, at det er så mange som er berørt av det, og bare noen få som snakker om det.

Meg: Så hvis du skulle gitt ditt beste råd til mødre som sitter der ute akkurat nå som pårørende, hva skulle det ha vært?

Min mor: Jeg vil helt klart si: Involver deg, og fortell gjerne at du vil snakke om det. Spør aktivt om det er noe dere kan snakke om. Spør hvordan barnet ditt har det. Det er et kjempeviktig spørsmål. Mitt råd er at man, med forsiktighet, skal tørre å tråkke over denne grensen og tørre å spørre. Og tørre å stille seg til rådighet.

Min mor: Jeg synes jo egentlig at vi har vært veldig gode til å snakke om mange ting. Så hvorfor har vi ikke snakket om dette?

Min mor: Hva var din opplevelse som en som stod midt i behandlingen?

Meg: Jeg tror bare at vi opplevde mye, at samtalen ble litt stengt ned. Hvis f.eks. jeg fortalte at nå skulle vi starte med andre forsøk, så sa du: «Supert, dere klarer det nok denne gang ... Det er vi sikre på.» Punktum. Og så var det liksom det, og så snakket vi om noe annet. Og det var jo i god mening, fordi dere ville passe på oss og ønsket det beste for oss, men for oss føltes det veldig ensomt å ikke bli lyttet til.

Min mor: Ja, jeg får helt vondt i magen når du forteller det ... Jeg klarer nesten ikke å tenke på det. Det er bare fælt. Man skal sette seg ned og si: «Vil du fortelle meg om det? Skal vi gå en tur? Trenger du en skulder å gråte på?» I tillegg går man som foreldre glipp av den sorghåndteringen som er en del av prosessen. Jeg føler jo faktisk også at jeg har lukket meg selv ute fra noen ting. Og det er hardt. Jeg kan ikke gjøre om på det. Men jeg kan lære av det.

Meg: Det er greit, mamma. Vi klarte det jo. Og noen av tingene har jeg kanskje heller ikke involvert deg i. Det kan jeg ikke svare på. Jeg kan huske den gangen vi fortalte at vi skulle i fertilitetsbehandling. Det forstod du, fordi dere selv hadde ventet lenger på en graviditet. Men så gikk vi inn i et annet forløp som var vanskelig å forstå.

Min mor: Jeg vil bare si at jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har involvert meg mer. For jeg kan ikke gjøre det om.

Meg: Takk, mor. Det er jeg veldig glad for at du sier. Forhåpentlig hjelper dette andre som står i situasjonen nå.

Min mor: Ja, og det betyr også mye.

Dette var en samtale vi har ventet lenge med. Og jeg håper at det gir deg et innblikk i hvor viktig det er å avstemme hverandres forventninger i et sykdomsforløp – uansett om det handler om fertilitetsbehandling eller andre sykdomsforløp. For faktum er at nettverket vårt er viktig for oss når vi står i en sårbar situasjon. De kjenner oss, og kan gi den støtten vi trenger hvis vi bare snakker om det. Moren min og jeg har et svært nært forhold, og vi kan snakke om det meste. Men akkurat i den perioden hvor jeg var i fertilitetsbehandling, opplevde vi begge en avstand. Vi fant heldigvis tilbake til hverandre. Jeg håper at du også får mulighet til å ta de viktige samtalene med dine nærmeste. Det kan være en kjempegave for dere – også i fremtiden.

Vil du lese mer?

Personlige historier

Nana Martine: “Hvorfor skjer det så lett for deg, og ikke for meg?”

Nana Martine har skrevet et kjærlig brev til sin nygravide bestevenninne, som både utstråler den vanskelige sjalusien, men også en enorm kjærlighet, begge med store mengder tårer til følge.

29. november - 2021

wawa fertility

Skelbækgade 2, 6 sal

København V

CVR: 41507349

Sosialt

  • Facebook
  • Instagram

Databruk og personvern