Lene Vester-Madsen: “Jeg ble noens mor”

Lene opplever gjentatte graviditetstap og reisen mot å bli mor tar fire år. Underveis bestemmer hun seg for å dele både sorger og gleder gjennom sin Instagram-profil. Det var terapeutisk for henne å dele sine erfaringer, og hun opplevde at det var en hjelp for andre å lese om dem.

Skrevet af:

wawa

29. november - 2021


Hun delte i noen år sitt behandlingsforløp under aliaset @bliverjegnogensindenogensmor på Instagram. Det er et langt forløp, der Lene og partneren Kim får diagnosen “uforklarlig barnløse”. Underveis opplever hun gjentatte graviditetstap, og på bakgrunn av utredning etterpå klarte hun endelig å bli “noens mor”.

Hvordan traff du kjæresten din Kim?

“Vi møttes på Tinder i juli 2015, og det var ganske tilfeldig. Jeg er på ferie med mamma, og han er på ferie på Thurø. Han kjeder seg og har gått inn på Tinder, og jeg skal bare vise mamma hvordan Tinder fungerer. Og så er han der, og vi begynner å skrive med hverandre.

Vi er ganske åpne og ærlige fra starten av; han har en datter. Jeg sier at det ikke er noe problem, men at jeg vil ha barn. Og det var ikke mulighet for noe kompromiss. Han var ikke ivrig etter å ha flere barn, men ombestemte seg og var ikke avvisende. Uken etter møtes vi, og jeg har tømmermenn så det holder etter å ha vært på Grøn Koncert. Jeg våkner kl. 16.00, og han spør om jeg fortsatt vil treffe ham. Det vil jeg gjerne, men jeg vil gjerne møtes ute, tenk om han er psykopat! Men jeg har det også helt elendig, og han sier: “Skriv en liste over det du vil ha, og så kommer jeg hjem til deg.” Og jeg tenker, OK, bare kom! Og plutselig sto han der med tre bæreposer og en vannmelon under armen foran døren min i 3. etasje, og jeg var solgt. Fullstendig. Her står denne surfefyren, rolig og avslappet, og er bare helt herlig.

Allerede der, da jeg ser ham, tenker jeg at han skal være far til mine barn, selv om det høres ut som en klisjé. Han kommer med en ro jeg lette etter. Derfra går det fort. Vi flytter sammen, og han selger huset sitt, og så selger vi leiligheten min på ti dager. Vi blir helt forelsket i Vejle og har bodd her siden 2017.”

Vi intervjuer

Lene Vester-Madsen,35.
I fødselspermisjon og bor
i Vejle, Danmark.
@jegblevnogensmor_

Når kommer de første tankene om ønsket om å bli foreldre?

“Vi snakker raskt om barn. Men han er redd for å sette barn inn i verden, hvis ikke det funker mellom oss. Hans forhold til datterens mor fungerte ikke. Det ville han ikke gi et barn på nytt. Vi ble enige om å gi det et år så vi kan nyte hverandre og virkelig bli kjent med hverandre. Men da det året har gått, er han fortsatt ikke klar, og jeg ble skuffet, for han hadde jo lovet meg...

Broren min sa til meg at når jeg endelig fikk barna mine i armene, spiller det ingen rolle om de er fem eller seks år gamle. Et år fra eller til... Og jeg er så takknemlig for at han sa det slik. Plutselig en kveld ringer Kim meg etter en julelunsj:

“Nulle, vi skal lage en baby, dropp p-pillene.” Det var i desember 2016 og det var akkurat riktig tidspunkt.”

Hvordan går det så?

“Alle venninnene mine trenger bare å se på hverandre, så er de gravide. På dette tidspunktet vet ingen av oss om aborter. Jeg er 32, og jeg snakker med legen min i juni 2017. Han sier at vi skal dra hjem og ha en fin, lang sommerferie - hvis ingenting skjer, skal vi få en henvisning. Og så blir jeg gravid, naturlig, etter åtte måneders forsøk. Kims mor ble syk og må ha cellegift, så vi drar inn til en skanning i uke 11 for å få et lite bilde til henne, “det er dette du må kjempe for, leve for'. Men når vi kommer inn, kan de se på skanningen at fosteret har vært dødt siden uke 7, så jeg må ha en kirurgisk abort. Uken etter dør Kims mor.

Det er en svært vanskelig periode for oss. Jeg er knust av det tapte livet, drømmen som brast. Jeg sørger over noe som ikke er noe, men som var alt for meg. Kim sørger over moren sin. Det er en vanskelig tid å være der for hverandre. Da vi kommer til april 2018, klarer jeg det ikke lenger. Alle rundt oss blir gravide, men vi får endelig vår henvisning til OUH.” Og så blir dere utredet? “Ja, og vi får diagnosen “uforklarlig barnløse”. Det er ingen problemer med sæden. Jeg har en litt lav eggreserve, men den er innenfor normalområdet. Det er ikke noens “skyld”. Det er samtidig en veldig frustrerende diagnose, for da er det heller ikke bare en løsning.

Behandlingen påbegynnes, men de aner ikke hvor de skal sette den inn, så det er mye gjetting. Vi får tre inseminasjoner, og de mislykkes. Og så har klinikken feriestengt. Jeg blir gravid igjen i løpet av ferien, men fosteret dør, og jeg må ha enda en kirurgisk abort, i august.”

Hva er neste skritt?

“IVF på OUH, vi får to forsøk, men det blir ingenting. Vi blir hele tiden fortalt at vi ikke gjør noe galt. “Neste gang kommer det! Du får ut masse egg.” Det lykkes ikke. Så vi går til privatmarkedet. Vi tar en klinikk som bruker begrepet “baby eller pengene tilbake”. Og i september 2019 er jeg gravid i første forsøk på lang behandling. Men vi mister fosteret for tredje gang etter at vi har sett hjertet blinke, og sykepleieren har til og med sagt at nå er det 95 % sjanse for at det vil bli. Vi får en kirurgisk abort igjen, og her finner vi ut at jeg har gitt henne en dobbel porsjon kromosomer, så hun har 69 kromosomer.

En liten jente. Men hun ville aldri ha vært levedyktig. Klinikkens reaksjon var:

“Da kan du i det minste nyte juleferien med alle festene”... Denne gangen går det virkelig inn på meg, og det setter dype spor i det som blir min kommende graviditet.”

Men det tredje graviditetstapet betyr at dere kan bli utredet for gjentatte graviditetstap?

“Ja, jeg blir utredet for gjentatte graviditetstap, og de finner ut at jeg har forhøyet immunforsvar som angriper og dreper fostrene. Så jeg får prednisolon for å senke immunforsvaret. Men koronaen fører til en pause i behandlingen. Jeg er fri for behandling i en syklus, og deretter starter nedreguleringen.

I fire av seks eggopplegginger får jeg lagt opp to egg og alltid på den andre eller tredje dagen, for ellers dør eggene. Jeg tar ut egg 13. mai, og den 16. får jeg lagt dem tilbake. Og ingenting føles annerledes. Jeg har allerede begynt å miste håpet, og alt vi har på gang, føles plutselig likegyldig. Men jeg kjøper en hjemmetest, og så ringer jeg til Kim på Facetime mens jeg tar den. Han har begynt å jobbe på en boreplattform, så han er langt hjemmefra. Jeg rekker bare å dryppe på testen, og så dukker teststreken opp. Raskere enn kontrollstreken.

Kim kan knapt se hva som skjer fordi jeg gråter og skjelver så mye. Vi er så lykkelige, men også så avventende. En positiv test! Tross alt har vi prøvd det mange ganger etter hvert, så vi tør ikke å håpe på noe før vi har sett hjertet blinke på skanningen. Før vi våger å tro litt. Men før hjertet blinker på skanningen, får vi tatt en obligatorisk blodprøve på klinikken. Den slår ut med en hCG på 660, og ved kontrollen noen dager etter, er den på 5200! Alt ser så bra ut at sykepleieren ikke vil teste igjen. Og så kommer vi til hjerteblinkskanningen; to stykker. To små hjerter. Men roen kommer ikke.

Jeg går til så mange trygghetsskanninger, og det er en bittersøt vane med disse skanningene, for jeg lever i en usikker tilstand fra skanning til skanning.

Jeg får først ro i kroppen da jeg merker dem, og når jeg ikke merker begge to, drar jeg til fødegangen og får kjørt hjertelydskurver. Jeg tør først vende forsiktig tilbake til livet mitt i uke 24. Før det våget jeg ikke å trene, for det skulle ikke hete seg at det var jeg som var grunnen til at de ikke overlevde. Det tar lang tid før lenkene i fertilitetsverdenen slipper taket. Vi følte vi kunne bli revet tilbake når som helst».

Lenes tall

3 IUI
5 egguttak
6 eggopplegginger
4 svangerskap
barn: tvillinger

Hvordan påvirker fertilitetsbehandlingen ditt og Kims forhold underveis?

“Jeg er mye mer påvirket av det, men Kim har ikke den store forandringen i sin hverdag. Jeg kan ikke gå til babydusjer fordi jeg ikke kan overse andres mager, og det føles som en stor begrensning i livet mitt. Spesielt når jeg skal sammenligne meg med venninner, som også har vært gravide samtidig med meg, der jeg har mistet barnet. “Vi kunne også ha hatt en på to år... tre år...” Jeg tror at Kim og kanskje menn generelt er mer positivt innstilt. Men da vi går fra det offentlige til det private, så er han også METT. Det er der vi har prøvd i fire år.

Selv da er han flink til å si at hvis vi skyver fra oss alle vennene våre i sjalusi, så har vi heller ingen å dele lykken med når den endelig kommer.

Rasjonelt sett ville jeg jo heller ikke hatt de andres barn. Jeg inngikk en avtale med venninnene mine om at jeg skulle få beskjed hvis de gikk i gang med å prøve. Og hvis de var gravide, skulle jeg få en SMS så jeg kunne fordøye det før jeg så dem. Det hjalp meg mye, for da var jeg forberedt. Da jeg endelig kan sende et bilde til min venninne av en positiv test, sender hun det samme tilbake til meg - hun er også gravid. Og jeg rekker å tenke: “Du får sikkert dine barn, men jeg får ikke mine...” Det var jeg jo vant til. Det går ikke en uke der jeg ikke er bekymret for om jeg får dem med hjem."

Hvordan er det med det intime livet deres underveis?

“Vanskelig! Alt er så planlagt -”... Vent bare to dager, for sædprøven skal være så og så gammel.” Og så er det en eggopplegging; ingen sex. Andre ganger må vi på kommando. Det var den perioden Kim mente var den verste, sex på kommando. Da hadde vi 24 timer på oss i forhold til eggløsning. Det var forferdelig og ikke spesielt kjærlig. Det ble et prosjekt. Heldigvis blir jeg ikke særlig påvirket av medisinen underveis. Men jeg er trett, og jeg føler meg enormt skamfull. Dette handler om min kvinnelighet. At jeg ikke kan skape og bære frem barn.

Jeg fryktet at Kim skulle dra. Jeg lurte på om han ville gå tilbake til eksen sin, som tross alt hadde gitt ham et barn - selv om jeg rasjonelt sett visste at det ikke var relevant i det hele tatt. Mine følelser var så irrasjonelle, men bunnet i følelsen av at jeg ikke kunne gi ham det vi gjerne ville.”

Underveis i prosessen har du delt erfaringene dine på din Instagram-konto, hvorfor ville du det?

“Det var enormt terapeutisk for meg. Bare å si høyt når noe er vanskelig. Jeg begynte med å dele veldig tidlig. Allerede i oktober skrev jeg på Fertilitetsliv. Og i mars 2019 begynte jeg med min egen Instagram-konto. For meg var det viktig å vise virkeligheten. Underveis opplevde jeg også hvor mange andre som ble stadig mer modige til å dele. Det var behov for at noen våget å si det høyt. Jo mer autentisk og ærlig jeg kunne være, desto flere kom på banen med sine opplevelser. Det var heller ikke bare fertilitetsbehandlingen som var tøff. Graviditeten var full av angst. Jeg ville vise hele forløpet.

Da jeg endelig var gravid og tvillingene kom, var jeg redd for hvordan de som fulgte meg. ville ta det. Jeg gikk til terapi på grunn av de mange abortene, og hun sa til meg at hvis jeg begrenser meg selv i det jeg deler for å skåne andre, så er det ikke lenger terapeutisk for meg. Det var flere som falt fra da jeg ble gravid, men like mange kom til. Jeg hadde jo selv et slikt poengsystem. Hvis det hadde vært tøft for kvinner å bli gravide hvis de hadde vært i behandling, tapt en graviditet eller lignende, så var det mer OK at de var gravide enn hvis det bare var en feil. De fortjente det.

Men jeg visste også at jeg nå kunne være en av de slitsomme som “brifet” med magen. Men jeg bestemte meg for ikke å begrense meg selv. Vi har jo kjempet så innmari hardt for å komme hit - så må man slutte å følge.

Hvis du ser på den lange reisen deres, hva sitter du igjen med av følelser?

“Det kunne ikke ha vært annerledes. Da ville jeg gjerne ha sluppet abortene. Men at akkurat disse to barna skulle ende opp hos oss. Ja, vi kunne hatt et barn på tre år, men da hadde vi ikke hatt disse to. Og jeg husker det øyeblikket da jeg fikk dem opp, det hele ga mening. All den smerten, uvissheten, frustrasjonen, den er ikke lenger altoverskyggende. Det var de to vi skulle ha. Jeg har blitt så mye sterkere. Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd alt jeg måtte gå gjennom, ville jeg sagt at jeg ikke kunne klare det. Men det gjør man. Man står gjennom.

Hvis Kim og jeg hadde fått tvillinger for fire år siden, så er jeg ikke sikker på at vi som par hadde klart det. Men den kjærligheten og roen det har gitt oss å gå gjennom behandlingen; vi har kommet styrket ut av dette. Jeg ville imidlertid gjerne ha ønsket meg en graviditet uten angst.

Det er den største sorgen i meg faktisk, ikke å våge, ikke å kunne gi seg selv helt hen. Jeg ville så gjerne nyte tvillingene mine i magen.

Jeg husker bare hvor idiotisk glad og naiv jeg var i min første graviditet. Da hadde vi allerede kjøpt barnevogn før uke 11. Med tvillingene våget jeg ikke å kjøpe noe før i uke 30, og vi ble ferdig med rommet deres fem dager før vannet gikk.

Jeg våget nesten ikke å tro det - selv etter at de kom ut til oss. Skal jeg virkelig få dem med hjem?”

Du kan følge Lene her.

Last wawa app ned fra App Store

wawa fertility er en assistent som veileder deg gjennom fertilitetsbehandlingen. Her får du et verktøy og følelsesmessig støtte som øker sjansene for en vellykket behandling. Vårt mål er å gjøre den tøffeste reisen av alle litt enklere.

Läs mer

Personlige historier

Sofie visste at hun sannsynligvis ville bli mor

Sofie er ikke typen som tar et nei for et nei, og på den måten fikk hun flyttet seg fra bunnen av ventelisten til avbestillingslisten og raskere gjennom undersøkelsene. Hvordan holdt hun energien oppe?

29. november - 2021

wawa fertility

Skelbækgade 2, 6 sal

København V

CVR: 41507349

Sosialt

  • Facebook
  • Instagram

Databruk og personvern