Kamilla: «Den vanskeligste delen i de 6 årene var den mangelen på forståelse vi møtte»

Hør Kamillas historie om en kamp på 6 år for å få deres største ønske oppfylt og les om hvordan Kamilla manglet forståelse og støtte gjennom fertilitetsreisen.

Skrevet af:

wawa

12. juni - 2022


Kjære Kamilla, fortell oss om historien deres?

Jeg og min kjære er vokst opp sammen i en liten bygd, og har visst om hverandre i mange år. Men vi møttes og lagde bekjentskap på en god gammeldags fest i nabolaget. Vi møttes som 16- og 18-åring. Ikke mange månedene etter med flørting ble vi offisielt kjærester våren 2008. Vi flyttet sammen allerede i 2009 og kjøpte vår første leilighet i 2011. Min mann hadde fast jobb siden 2008 og jeg begynte i min faste jobb i 2011 etter utdannelse.

Det tok ikke lange tiden før vi snakket om ønsket vårt om barn, og jeg var nok mye mer klar enn min mann. Jeg begynte å nevne det allerede som 19-åring. Vi drøyde det en stund til etter min manns ønske. Sommeren 2012, 6 måneder før vi offisielt startet å prøve å få barn, sluttet jeg på p-piller for at kroppen skulle være klar, og for at det skulle gå fort. For det har man nemlig hørt – at p-piller kan klusse det til og gjøre at kroppen trenger noe tid på å finne tilbake til en normal syklus.

Men, ingenting skjedde – måned etter måned dukket «tante rød» opp, og vi la bak oss mange negative graviditetstester. Vi ble enige om å fortsette å prøve til det var gått ett år – den anbefalte tiden før du skulle ta kontakt med lege.

Det året var langt og slitsomt, det var også et dyrt år med innkjøp av utallige naturkostmidler og andre hjelpemidler som digitale eggløsningstester.

Hvem sa at det var tid for å kontakte legen?

Til slutt pushet jeg om å kontakte lege, vi stilte begge opp hos min lege i 2014. Her møtte vi overhode ingen hjelp eller forståelse, fordi vi tross alt var så unge og bare måtte fortsette å prøve. Da var vi 23 og 26 år. Vi fikk også beskjed av min daværende lege at vi bare måtte fortsette å prøve siden kvinneklinikken her i Bergen ikke tok imot par hvor den yngste var under 25 år. Enda et slag i magen og ordentlige som vi er, gjør vi som vi får beskjed om.

Å gå til en privat klinikk var på dette tidspunktet ikke aktuelt da det fortsatt var ganske tidlig i forløpet og noe vi ikke hadde tatt høyde for økonomisk som nyetablerte.

Hva betød det for dere?

Det var noen tunge år som gjorde at vi satte babydrømmen litt på vent, for forholdets skyld og fordi vi uansett ikke ville få hjelp før jeg fylte 25 år. Vi fortsatte å prøve, men uten alt presset. Prøvde å leve som normalt og nyte livet.

Så i 2016 tok vi igjen kontakt med min nye lege, det var april og fortsatt 9 måneder til jeg fylte 25 år. Vi hadde jo hørt om den lange ventetiden i det offentlige systemet, så derfor ønsket vi å komme i gang så vi var klar for behandling idet jeg fylte 25 år. (I ettertid har vi funnet ut at det legen min sa om nedre aldersgrense for behandling, ikke stemte. Enda et slag i magen, da kunne vi vært i gang lenge før).

Når kom dere i gang med behandlingen?

Fra henvisningen var sendt inn tok det 5 måneder før vi fikk komme på utredning.

Det ble ikke funnet noe på meg, og jeg fikk diagnosen «uforklarlig infertilitet» i papirene mine. Det var noen avvik på min manns prøver, men ifølge dem – ikke noe som skulle gjøre at vi ikke fikk det til på egen hånd. Det ble sendt henvisning til IVF-klinikken. 3 måneder etter fikk vi innkallelse til klinikken, og de skulle gjøre en ny undersøkelse og lage program. Vi var heldige og fikk komme til 3 måneder før vi i utgangspunktet skulle. Fire måneder gikk og vi fikk vår første behandling.

I tidsrommet mai 2017 – november 2018 gikk vi gjennom 5 stimuleringer.

  1. icsi - 10 egg ut, 7 normalt befruktet, ett embryo tilbakeført, de andre utviklet seg ikke normalt. Ingen graviditet.
  2. Ikke optimal follikkelutvikling - konvertert til AIH. Ingen graviditet.
  3. icsi - 5 egg ut, 4 normalt befruktet, ett embryo tilbakeført, de andre utviklet seg ikke normalt. Ingen graviditet.
  4. icsi - 10 egg ut, 5 normalt befruktet, ingen utviklet seg normalt og forsøket ble avbrutt.
  5. icsi - 11 egg ut, 4 normalt befruktet, ett embryo tilbakeført, de andre utviklet seg ikke normalt. Gravid.

Mellom forsøk 4 og 5 ble det utført scratching i livmoren, og jeg ble satt på betennelsesdempende tabletter i forkant av det siste forsøket.

Vi er begge enige om at dette er det tyngste vi har vært gjennom. Det har vært et stort tomrom og savn som ingenting klarte å fylle. Forholdet holdt på å ryke opptil flere ganger, og til slutt ønsket jeg ikke å gjennomføre det siste forsøket pga. hvor utmattet jeg var psykisk og fysisk. Adopsjonspapirer var bestilt og vi sto ved et veiskille.

Hvordan hadde du det mens du var i behandling?

Det å «leve som normalt» i fertilitetsbehandling er noe av det vanskeligste jeg har stått i til nå.

Du bærer en så stor sorg inni deg som ingen forstår. Man må gå på jobb og skru på sine beste sider og late som om alt er bra, mens det eneste du ønsker er å skrike og gråte. Det å få telefon fra klinikken når du er på jobb, om at det dessverre ikke gikk denne gangen heller, er brutalt. Ingen mulighet for å trekke deg tilbake og bearbeide den triste nyheten, men du må heller «stå på pinne» for alle andre til du kommer hjem og kan gråte. Og så møter man så mange kommentarer som sikkert i aller høyeste grad er ment godt, eller ment å lette situasjonen litt – men som overhodet ikke hjelper på, det gjør det faktisk verre.

For vår del endte det opp i at vi lukket hele situasjonen inne. Vi snakket ikke med noen om det, og bare lo vekk dumme kommentarer og lot som ingenting.

Mens sannheten er at vi ofte gikk hjem og gråt sammen etterpå.

Det bygget seg også opp et svakt sinne. Det er vanskelig å forklare – men det er ikke å anbefale. Det tok meg faktisk ett helt år etter at datteren vår kom, før jeg torde å sette ord på hvor vanskelig jeg faktisk syntes det var for «offentligheten».

For meg handlet det mye om å bli frarøvet det vi er laget for, tanken på å ikke skulle få lov å oppleve en graviditet, fødsel og det å amme barnet sitt, var utrolig sårt. Man er liksom ikke kvinne om ikke. Det er i hvert fall den oppfatningen jeg føler samfunnet har. Derfor var hele denne prosessen to sorger for meg – høres kanskje rart ut. Men sorgen over at kroppen min ikke skulle klare å gjennomføre det den biologisk er laget for, og sorgen over å ikke få møte det barnet du har så mye kjærlighet å gi til. Så langt i mitt liv, det vanskeligste jeg har vært gjennom.

Jeg er takknemlig for reisen i dag, da den setter foreldrerollen i et helt annet lys. Prioriteringene er 100 % på barna, på godt og vondt.

Hvordan gikk fertilitetsbehandlingen?

HELDIGVIS gjennomførte vi det siste forsøket, og det resulterte i vår nydelige datter som snart fyller tre år. I tillegg gikk vi i mai/juni 2021 gjennom et søskenforsøk som resulterte i enda et ønskebarn som ble født 19.02.22 – og fortsatt er ganske så fersk i denne verden. I tillegg er vi denne gangen så heldige at vi fikk 4 blastocyster på frys

bare tilbake i 2018 trodde vi at vi aldri ville få våre egne barn, og nå sitter vi altså her 4 år etter med 2 nydelige, velskapte mirakler. For en kontrast.

Det må også nevnes at søskenforsøket ikke kan sammenlignes med de første forsøkene våre. Vi hadde allerede truffet gullegget som vi trodde vi aldri skulle få, dermed gikk vi inn med et tankesett om at vi allerede hadde vunnet i Lotto, og at sjansen for å vinne en gang til med tanke på hvor mange forsøk vi hadde bak oss uten resultat, var svært lav – men, vi ønsket selvfølgelig å prøve å få et søsken da vi har rett på tre nye forsøk gjennom staten.

Denne gangen føltes forsøket som en rutine og var overhodet ikke tungt å gå gjennom. Hverken fysisk eller psykisk. I tillegg var det et forsøk som overhodet ikke var smertefullt, medikamentene i egguthentingen påvirket meg ikke på langt nært like mye som de før – da jeg spesifikt ba om lavere doser og var oppegående kort tid etter. Det er nemlig noe som også gjorde våre 4 tidligere egguthentinger svært vanskelige å takle – jeg ble veldig påvirket av medikamentene og ble sengeliggende hele dagen i dårlig form. Dette gjorde forsøkene ekstra vanskelige siden jeg ble så dårlig.

Hva fylte mest hos deg i fertilitetsbehandlingen?

Kort oppsummert følte jeg at kropp og sinn ble veldig påvirket av alle medisinene. Jeg kunne ønske jeg visste at det ikke var en «quick fix» å ta IVF-behandling. Jeg skulle og ønske jeg visste hvor mye det tærte på forholdet, og hvor langvarig et behandlingsforløp kunne være. Intimiteten forsvant opptil flere ganger gjennom disse 6 årene vi totalt prøvde å få barn. Men forholdet vokste sterkere på en annen måte da vi bestemte oss for at det ikke var noen andre vi hadde orket å gå gjennom dette med, enn hverandre. Vi er nok i dag det jeg vil kalle et ekstremt sterkt par.

Hvordan påvirket det dine sosiale relasjoner?

Den vanskeligste delen i de 6 årene var den mangelen på forståelse vi møtte.

Jeg kan ikke huske at noen andre enn min mor spurte meg om hvordan jeg faktisk hadde det.

Selv om jeg vet at de som står oss nærest brydde seg og delte noe av sorgen med oss, så var det få som ikke tullet det vekk på et vis. Og når noen til slutt torde å spørre, så hadde jeg piggene ute og avfeide dem og byttet tema på et knips.

I tillegg var det to graviditetsannonseringer i nær slekt som gikk veldig inn på meg, enten jeg ville det eller ikke. Det har overhodet ikke noe med at man ikke er superglad på deres vegne – men når det kommer så nært og med så kort mellomrom, er det ekstremt sårt da man skal «leve ved siden av» andres lykke. Det hjelper selvfølgelig ikke på at man i forkant av begge annonseringene nylig fikk telefon om et negativt forsøk.

Realiteten er at man danser og hopper av glede for dem, men det kjennes som 10 kniver i hjertet. Og når man på slutten av dagen kommer hjem, knuser hjertet enda litt til og man får en ekstra påminnelse om sin store sorg.

Det er alltid noe jeg har slitt med, at jeg tillot meg å føle på en form for sjalusi med disse graviditetene.

Jeg forteller om dette fordi det nok er mange andre som har vært igjennom en IVF-prosess og kjent på de samme følelsene. Den samme skammen om å tenke de tankene. Derfor er det så utrolig viktig å snakke om dette.

Vi som går gjennom IVF-behandlinger, ønsker selvfølgelig bare det beste for de vordende gravide og deres annonseringer – men vi har lov til å bli lei oss på våre egne vegne selv om vi er glade på andres vegne. Det er bare menneskelig. Er det noe jeg prøver å oppfordre mennesker som kjenner par som går gjennom fertilitetsbehandling til, så er det å bare spørre hvordan det går en gang for mye, heller enn å ikke spørre. «Hvordan går det egentlig med deg?».

Last wawa app ned fra App Store

wawa fertility er en assistent som veileder deg gjennom fertilitetsbehandlingen. Her får du et verktøy og følelsesmessig støtte som øker sjansene for en vellykket behandling. Vårt mål er å gjøre den tøffeste reisen av alle litt enklere.

Les mer

Personlige historier

Tonje: Jeg husker godt hvor «lettet» vi var. Endelig hadde vi fått en begrunnelse til den uforklarlige barnløsheten

Læs om Tonje og Williams 5 år lange kamp for at blive forældre - som endnu ikke er afsluttet. Det handler om en endometriose diagnose, 2 laparaskopier, 7 egguttak og 11 tilbakeføringer av embryo. Og idag kjemper de fortsatt mot å bli foreldre.

29. maj - 2022

wawa fertility

Skelbækgade 2, 6 sal

København V

CVR: 41507349

Sosialt

  • Facebook
  • Instagram

Databruk og personvern