Bente og Morten har vært med på sidelinjen gjennom datteren Channies kamp for å bli alenemor.

De har vært med på skanninger og egguttak, og har sett når Channie har stukket seg. Og så har de gitt henne et sted hvor hun kan få utløp for frustrasjonene sine når kampen blir for hard.


This article is also available in:

Dansk,

Svenska


Skrevet af:

wawa fertility

16. maj - 2022


Bente og Morten er foreldre til Channi, som har medvirket i TV-programmet Når Storken flyver forbi. Channie har alvorlig endometriose og kjemper på sitt fjerde år for å bli gravid som alenemor. Vi har snakket med Channies foreldre om deres rolle i forløpet og spurt dem om hvordan pårørende kan støtte en alenemor på best mulig måte.

Kan dere huske dagen da Channie fortalte dere at hun ønsket å lage et barn alene?

Begge: Første gang vi fikk vite det, var helt tilbake i april 2016. Det var dagen etter Channies søsters bryllup. Hun kom til oss og sa at det var noe vi måtte snakke om, noe hun gjerne ville fortelle os, men som hun ikke ville nevne før nå, fordi det ikke skulle ta oppmerksomhet fra bryllupet.

Hun fortalte at hun hadde snakket med legene på Rigshospitalet og ble rådet til å begynne med fertilitetsbehandling hvis hun ønsket å få barn. Hun vurderte derfor å starte i behandling selv, siden hun ikke hadde en kjæreste.

Channie var veldig lei seg og berørt, og vi kunne merke at hun var nervøs for hvordan vi ville reagere på beslutningen hennes.

Men vi hadde jo kjent til sykdommen hennes i mange år og visste også hvilke nedslående beskjeder hun hadde fått gjennom årene, så vi støttet henne hundre prosent i drømmen hennes om å få et barn.

Innen Channie rakk å komme skikkelig i gang med behandlingen alene, fant hun en kjæreste. Det satte planene hennes om å få et barn alene på pause, og det gikk et par år før vi hørte om fertilitetsbehandlingen igjen.

Vi intervjuer

Channie Hansens foreldre:
Bente Hansen, 59 år, pedagogisk
assistent og Morten Hansen, 63 år,
servicetekniker. Paret er gift og bosatt
i Skælskør i Danmark.

Etter bruddet med kjæresten et par år senere, kom Channie til oss igjen og fortalte om fertilitetsbehandlingen. Hun fortalte at hun og hennes nå ekskjæreste hadde startet behandlingen, men ikke kom særlig langt i prosessen før bruddet. Nå ønsket hun å gjenoppta behandlingen selv.

Far: Channies mor fikk vite det da Channie hadde slått opp med kjæresten sin og ville starte i behandling alene. Jeg fikk vite det sommeren 2019, da Channie fortalte meg det «live» under opptakene til TV-serien Når storken flyver forbi. Jeg ble veldig overrasket og rørt.

Begge: Vi visste jo godt at Channie ville starte med behandlingen alene, for vi hadde snakket med henne om det noen år tidligere.

Vi har jo vært med gjennom hele sykdomsforløpet hennes, og vi satt begge ved siden av henne da hun som 15-åring fikk vite at hun aldri vil kunne få barn.

Det var noe som gikk sterkt inn på oss, og vi har derfor alltid vært forståelsesfulle overfor Channies valg om å bli alenemor på grunn av sykdommen.

Hva tenkte du (far) og du (mor) da Channie nettopp hadde fortalt dere om planene sine? Og hva tenker dere om det nå, noen år senere?

Mor: Min bekymring gikk mest på hvordan det ville bli for Channie å stå alene med et barn: Hvordan ville hun klare de lange nettene hvor barnet gråter og er utrøstelig? Jeg var nervøs for om det ville bli for vanskelig for henne å stå i det helt alene.

Men etter hvert som årene gikk, og kampen for barnet fortsatte, ble jeg mer og mer overbevist om at hun kom til å klare det. Jeg kunne se hvor sterk hun var, og jeg kunne se at hun kun ble sterkere med tiden, jo hardere behandlingene ble. Da jeg så det, var jeg ikke lenger i tvil om hun skulle klare seg alene.

Far: Jeg har aldri bekymret meg for hvordan det skulle gå. Jeg visste at Channie var sterk nok til å klare det alene.

Når dere ser tilbake, er det noe dere gjerne ville ha gjort annerledes?

Begge: Vi sitter egentlig ikke med en følelse av at det er noe vi ville ha gjort om, for vi har vært med på sidelinjen hele veien. Vi har vært med på både skanninger, egguttak og eggopplegginger, og vi har sett når hun har stukket seg, og lyttet hver gang hun har fortalt oss noe.

Vi sitter egentlig bare med en glede og en stolthet over at Channie har sluppet oss så tett på behandlingen sin som hun har gjort.

Det er nok ikke alle som har hatt mor og far med på sidelinjen i en så privat og personlig kamp – det er vi veldig glade for at vi har fått være en del av.

Vi gleder oss bare til at det lykkes, så vi kan se og føle gleden etter denne lange kampen.

Hva har preget dere mest gjennom forløpet?

Mor: Ventetiden har preget meg mye. Det var ventetid til samtaler, skanninger, hormoner, egguttak og eggopplegginger. Jeg syntes at alt sammen var en eneste lang ventetid, og jeg tenkte ofte:  «Når skjer der noe? Når lykkes det?».

Far: Jeg gledet meg skikkelig. Jeg syntes at det var en stor glede at Channie var i gang med å bli mor. Det gjorde at jeg gledet meg helt vilt til at jeg en dag skulle bli morfar igjen. Pleie, støtte og være der for både Channie og barnet. Det gleder jeg meg veldig til.

Kjenner dere andre alenemødre eller var det en helt ny verden for dere? Noen må kanskje venne seg til tanken. Hvordan hadde dere det?

Begge: Vi kjenner én alenemor litt perifert, men ellers ikke.

Mor: Jeg tenkte ikke at det var utradisjonelt. Mine tanker og bekymringer gikk kun på hvordan det ville gå hvis hun for eksempel fikk et barn med kolikk, at det ikke skulle være en til å ta over eller avlaste.

Det er ikke en partner som hjelper med bleieskift eller tar over når det blir vanskelig, eller som kan gi Channie en pause hvis hun trenger det.

Det er spesielt også en bekymring når vi bor så langt borte og ikke bare kan komme og trå til. Det var mest der tankene og bekymringene mine lå. Ikke på at det er utradisjonelt.

Far: Jeg tenkte litt på det. Ikke fordi det er utradisjonelt, eller fordi jeg synes at det er feil å få et barn alene – men at det er annerledes enn de fleste. Mine tanker og bekymringer gikk likevel mest på utfordringene dette kunne innebære. Ville det kanskje komme flere kamper fordi hun er alene med et barn?

Hadde dere to en prat dere imellom om hva dette ville bety, og hvordan dere skulle takle det?

Begge: Ja, det har vi hatt. Vi har snakket om at vi håper at hun vil komme hjem noen helger og være her med barnet, så vi både kan hygge oss sammen med barnet og avlaste Channie.

Vi har også tilbudt henne at hun kan bo her i starten av barselperioden – så vi kan følge med på barnets utvikling og bytte på å gå turer med barnevognen, slik at Channie kan få et bad eller litt søvn.

Vi har også snakket mye om det med avstanden: At vi ikke bare kan hjelpe på vanskelige dager eller passe når barnet er sykt. Og vi har snakket mye om hvordan vi kan være der for barnet til tross for avstanden. Vi har også tenkt over at vi kanskje ikke kommer til å se barnet like mye som de andre barnebarna våre, som bor i samme by. Det krever mer planlegging.

Hvordan har dere støttet Channie underveis?

Begge: Vi har støttet Channie alt vi har kunnet, og har snakket mye om det med henne. Vi har snakket om boligsituasjonen hennes, avstanden mellom henne og oss, hvordan hverdagen er med et lite barn, og kommet med ideer til hvordan hun kan klare seg best mulig alene.

Vi har spurt hvordan det har gått etter alle undersøkelser og lyttet til henne når hun har hatt det vanskelig. Vi har en avtale med Channie om at hun gir oss beskjed hver gang hun har vært på sykehuset – og at vi skriver og spør hvis vi ikke har hørt fra henne.

Hvis hun kun får skrevet til den ene av oss, ringer den andre og spør hvordan det har gått, for vi klarer bare ikke å vente med å høre om det (sagt med et lite smil). Vi har vært tett på gjennom hele fertilitetsbehandlingen og er med hele veien. Uansett hva som skjer.

Mor: Jeg holdt litt avstand i starten, for at hun skulle få kjenne etter om det virkelig var den rette beslutningen for henne. Men da det var klart, var jeg helt med. Snakket og spurte mye, og var med på behandlingene.

Begge: Vi har gitt Channie et frirom til å kunne komme til oss og snakke om de vanskelige tingene. Hun har jo ikke en partner som kan støtte henne, så vi har gitt henne et sted hvor hun har kunnet få støtte og lufte frustrasjonene sine når kampen har blitt for hard.

Dere blir forhåpentlig besteforeldre. Har dere snakket med hverandre eller Channie om deres rolle i barnets og hennes liv?

Begge: Vi har snakket om at barnet hennes selvsagt er et barnebarn på like fot med våre to andre barnebarn. Det gjør ingen forskjell for oss at det er et donorbarn.

Vi har snakket om at når der ikke er en far, så vil andre menn kunne være en rollemodell for barnet. At «morfar»  for eksempel kan være en rollemodell når der ikke er en far. Og hvordan morfar også setter pris på å få tid med barnebarna og lære dem en masse ting – slik at barnet får lære noen av de tingene som faren ellers ville ha lært bort.

Vi har også snakket om at vi selvfølgelig vil være der for henne og barnet så mye som vi overhodet kan. At vi både vil ha besøk og passe barnet så mye som mulig.

Hva tenker dere om beslutningen til datteren deres? Og hvordan deler dere den med omgangskretsen?

Far: Jeg forteller gjerne om at hun er i behandling, og jeg er stolt over hvor tøff hun er, og at hun gjør det helt alene.

Mor: Jeg er også veldig stolt.

Det er en stolthet å fortelle om datteren min som er så tøff at hun tør å ta valget om å bli mor alene og klarer kampen selv.

Og jeg blir stolt når andre også sier at hun er tøff. Jeg gleder meg selvfølgelig til å bli mormor igjen, men stoltheten i å ha en datter som makter en så hard kamp alene, gjør meg enormt stolt.

Hva vil dere si til andre foreldre til en kommende alenemor?

Far: Støtt datteren deres så mye som dere overhodet kan! Da finner dere den beste veien gjennom prosessen med henne. Og ros henne for det hun går gjennom – for det er på ingen måte enkelt.

Mor: Stå ved henne hele veien gjennom, og vær en god støtte når datteren deres trenger hjelp. Si aldri: «Det blir nok for vanskelig eller tøft» til henne. Og så må dere aldri skamme dere over valget hun har tatt, eller de tingene hun går gjennom.

Og til alenemoren vil jeg si:

Få barna du drømmer om – og hold opp med å vente! Start før kampen blir for hard og alderen gjør det vanskeligere.

Last wawa app ned fra App Store

wawa fertility er en assistent som veileder deg gjennom fertilitetsbehandlingen. Her får du et verktøy og følelsesmessig støtte som øker sjansene for en vellykket behandling. Vårt mål er å gjøre den tøffeste reisen av alle litt enklere.

Les mer

Personlige historier

Nana Martine: “Hvorfor skjer det så lett for deg, og ikke for meg?”

Nana Martine har skrevet et kjærlig brev til sin nygravide bestevenninne, som både utstråler den vanskelige sjalusien, men også en enorm kjærlighet, begge med store mengder tårer til følge.

29. november - 2021

wawa fertility

Skelbækgade 2, 6 sal

København V

CVR: 41507349

Sosialt

  • Facebook
  • Instagram

Databruk og personvern