Trine og Mikkel: For oss var det en del av akseptprosessen å prøve med Trines egg først

Hør Trine og Mikkel fortelle sin historie om å bli raskt naturlig gravide med sin første datter – og senere oppleve voldsomme problemer og tap, bli diagnostisert med sekundær infertilitet og tidlig overgangsalder – og så likevel å vinne kampen og få enda en vakker datter med donoregg.

Skrevet af:

wawa

15. juli - 2022


Fortell litt og deg selv og din mann, Mikkel.

Mikkel og jeg startet forholdet som bestevenner allerede tre år før vi ble kjærester. Da vi begynte å snakke om å få barn sammen, hadde vi vært kjærester i 1,5 år og var på ferie i Uganda. På det tidspunktet hadde vi flere vennepar som hadde vansker med å få barn, og derfor tenkte vi selvsagt på at vi kanskje måtte kjempe med det samme.

Så vi bestemte oss for at vi er klare til å bli foreldre og kunne gjøre et forsøk (vi visste jo at det kan ta veldig lang tid), og 3 uker senere sto vi med en positiv test. Alt gikk svært raskt, men vi følte oss heldige og lykkelige for at det gikk så bra. På dette tidspunktet arbeidet vi begge som pedagoger og hadde det kjempefint sammen. Vi var, som mange andre unge, mye på byen med vennene våre, og satt sjeldent i ro. I januar 2016 får vi endelig selskap av Saga. Graviditeten med Saga gikk helt uten komplikasjoner, og det var en fin tid.


Det høres ut som en fantastisk start på familien. Når begynte dere å ville utvide familien ytterligere?

Vi begynte å drømme om søsken til Saga da hun var 1,5 år. Fire måneder senere sto vi med en positiv test og følte oss heldige igjen. Vi visste at man ikke skal ta det for gitt å få barn så enkelt.

Vi var til første ultralydundersøkelse (november 2017), og legene oppdaget dessverre at den lille jenten vår (Alva) var veldig syk. Det var enormt vanskelig å ta innover seg. For på skanningsbildene kunne vi se at hun lå og svømte rundt. Men samtidig hørte vi dem fortelle at hun er lymfe- og hjertesyk pga. noe som heter trisomi 18 (Edwards Syndrom). Det betød at vi allerede dagen etter måtte til sykehuset og for å gjennomgå en kirurgisk abort.

Vi ble rammet av en forferdelig sorg, og alt gikk så raskt. Den ene dagen var vi lykkelige, og den neste mistet vi babyen vår og alle drømmene våre.

På dette tidspunktet visste vi ikke at det ville skje igjen og igjen de neste 3 årene.


Hvordan kom dere fra dette og i fertilitetsbehandling?

Vi startet behandlingen et år etter at vi mistet Alva. Det er vel egentlig her vi blir rammet av sekundær infertilitet. Jeg hadde i mellomtiden to enormt lange sykluser (55 og 70 dager).

Jeg var til lege begge ganger og fikk beskjed om at menstruasjonen var på trappene, og at hodet bare trengte ro.

Det siste var i hvert fall rett, for jeg hadde på ingen måte fått bearbeidet at jeg mistet Alva. Høsten 2018 er jeg igjen hos legen. Denne gangen er Mikkel med, og jeg vil ha en henvisning til en gynekolog. Heldigvis viser legen min forståelse, og vi får en time allerede uken etter.


Hva var neste skritt ved gynekologen?

Da vi møtte opp til gynekologen første gang, blir jeg så overveldet og lykkelig over at vi allerede samme dag får hormoner og blir forberedt på inseminering.

Følelsen av at noen virkelig ville hjelpe oss, gav meg håp og litt ro i kroppen.
Begge ble testet, og Mikkels svar kom raskt tilbake. De var enormt positive. Han strålte av lykke da han fikk beskjeden fra legen. Vi fortsatte med insemineringen samtidig som jeg fikk tatt blodprøver som kan fortelle noe om eggreserven, stoffskiftet osv.

Da jeg tok blodprøver, mente ikke sykepleieren at det var nødvendig med en AMH-blodprøve, fordi jeg på dette tidspunkt var 32 år. Jeg fikk derfor ikke de helt riktige svarene med det samme, og gynekologen vår som inseminerte meg, bestilte derfor en ny prøve. Hun så allerede etter et par undersøkelser at det var svært få egg. På dette tidspunktet skjenket jeg det ikke en tanke. Jeg hadde jo hatt lett for å bli gravid tidligere.

Derfor hadde jeg glemt alt om den dårlige prøven da jeg en desemberdag kom for å bli undersøkt igjen. På dette tidspunktet var vi i gang med vår andre inseminering, og det var her tankene mine var.

Men så fikk vi AMH-svaret. Helt ærlig hørte jeg ikke helt etter, fordi jeg ble så lett gravid første gang. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde masser av egg. Men tallet viste seg å være veldig lavt (0,5). Det kom som et stort sjokk, spesielt fordi man ikke kan måle lavere, så det er en veldig dårlig beskjed å få.


Kan du beskrive følelsene dine etter denne beskjeden?

Verdenen min ramlet sammen. Jeg hørte kun ord som: donoregg, tidlig overgangsalder og barnløshet, og jeg begynte å hyperventilere.


Denne dagen var jeg alene på undersøkelsen, og jeg fikk et kjempebehov for å ha Mikkel hos meg. Men jeg kom meg hjem, hvor jeg ble overveldet av panikk.

Jeg følte meg på ingen måte som kvinne eller mor. Den første måneden etter beskjeden om at jeg antakeligvis ikke kan bli genetisk mor til barna mine, kan best beskrives som en identitetskrise. Hvis jeg da overhodet vil kunne bli gravid. Jeg var misunnelig på vennene våre.

Jeg kunne ikke unne andre mennesker det godt, og følte at hele fremtiden vår er tatt fra oss. Men verst var likevel den dårlige samvittigheten over at jeg ikke kunne ta meg av Saga. Jeg kunne ikke romme det ene barnet vi var så heldige å få, og hvis ikke jeg kunne det, så fortjente jeg heller ikke flere barn.

Jeg begynte å få mange irrasjonelle ideer om at det må sitte «noen» og holde øye med meg og tenke; «Hun der, hun er et så dårlig menneske at hun ikke fortjener ikke å ha barn»

Jeg følte helt ærlig at jeg var et dårlig menneske. Slik følte jeg det hele tiden. Selvtilliten min var nesten på nullpunktet, og det ble vanskelige og vanskeligere å omgås andre mennesker. Selv familie og venner. Jeg interesserte meg heller ikke for hva de gjorde, eller hvordan de hadde det. Kort sagt var det lettest for meg å være alene.


Hvordan håndterte Mikkel situasjonen og beskjeden?

Mikkel minnet meg hele tiden på at den Trine jeg er akkurat nå, er et produkt av livssituasjonen vi er i: Hun er ikke ekte. Det var den største hjelpen for meg gjennom alle årene med behandling og gjennom sorgbearbeidelsen vår.

Med ordet «eggdonasjon» ble sorgen etter Alva enda større, og jeg sto med en følelse av at Alva var min siste sjanse. Flere ganger ropte jeg til Mikkel at han bare skal flytte. At det var greit at han forlot meg, så Saga kan få søsken, og han i det minste selv kunne leve ut drømmen om flere barn. Jeg husker det som ekstremt voldsomt, og at hele grunnlaget vårt som par ble revet bort under oss. Mikkel er heldigvis en veldig rolig mann og god til å agere rasjonelt i situasjoner hvor jeg mister fatningen.


Hva var neste trinn etterpå?

Vi startet heldigvis raskt opp med IVF en måned etter beskjeden om lav eggreserve. Følelsen av å ha startet prosessen og kunne ta en form for styring hjalp litt på hodet og alle tankene som plaget meg.

Etter to negative forløp i IVF med eggene mine, endte vi med å sitte som to zombier i bilen frem og tilbake til Århus, hvor vi hadde kjøpt behandlinger. Vi kjørte liksom bare, og da vi kom til klinikken, ble vi slått av den underlige virkeligheten vi levde i. Jeg gråt hver eneste gang vi kom til parkeringsplassen. Uansett hvor mange hormoner jeg ble pumpet med, kjempet vi i motbakke. Som mange andre ble vi frustrerte over den frihetsberøvelsen det er å være i behandling. Alt måtte times etter sykluser, undersøkelser og egginnsetting. Det var vanskelig å planlegge med jobb, passing av Saga og ferier.


Hvordan håndterte dere den økonomiske byrden?

Vi ble også frustrerte over det økonomiske i ønsket vårt om å få et nytt barn. Vi hadde ikke mottatt behandling tidligere, men vi måtte jo som alle andre betale selv hvis vi ønsker vår andre barn.

Vi fikk hjelp av familien, fordi vi ikke på noen måte kunne betale med min pedagoglønn og Mikkel på utdannelsesstøtte. Etter 4 forsøk med eggene mine, føltes drømmen enda lenger unna. Vi fikk ut totalt to egg, og ingen festet seg. Hver gang var en fiasko, og jeg kastet meg på sofaen og prøvde å mane frem et slags håp. Vi hadde en lang prat med hverandre, og vi ble begge enige om å stoppe der. Vi avtalte at hvis vi en dag skulle ha bare litt energi til overs til å ta denne kampen, så skulle det brukes å donoregg.

Å lese om epigenetikk og å bli en del av et fellesskap på Facebook hvor vi alle kunne snakke fritt, hjalp meg veldig med å bearbeide beslutningen om å bruke donoregg. Jeg opplevde at kvinnene som hadde fått barn med donoregg, var like mye mødre og hadde like sterke følelser som om de var genetiske mødre.


Hva var deres tanker om bruk av donoregg?

Trine: De første tankene mine var at hvis det virkelig ikke kunne la seg gjøre med eggene mine, så skulle donoren være helt anonym. Jeg var så redd for at donoren ville komme og ta fra meg barnet mitt, fordi det egentlig var hennes. Det var en irrasjonell tanke, men den hang over meg. Jeg fant et fellesskap i Facebook-grupper for kvinner i samme situasjon som meg. Andre kvinner som kjempet og brukte donoregg for å bli gravide.

Der oppdaget jeg at jeg ikke var alene med bekymringene, følelsene og de vanskelige tankene mine.


Mikkel: For meg var det aldri en sorg at vi kanskje måtte bruke en donor for å få barnet vi ønsket oss. Men det var heller ikke jeg som ble stemplet som «feil». Jeg var ikke i tvil om at selv om vi skulle bruke en donor, så ville det være helt og holdent vårt, med eller uten Trines egg. Om jeg hadde hatt det på samme måte hvis det var min sæd det var noe galt med, tørr jeg ikke å si. Det hadde nok krevd en del mer mental bearbeidelse. Men jeg aksepterte og anerkjente Trines sorg, og kunne forstå tankene hennes.

Når du blir fratatt en så fundamental biologisk og evolusjonær egenskap, er det bare naturlig at selvoppfattelsen og kjønnsidentiteten blir satt på prøve.


Hvordan var prosessen etterpå?

Da vi endelig tok valget om å finne en donor, fylte vi ut et skjema hos klinikken. Vi prøvde å finne en donor som lignet meg mest mulig når det gjaldt hårfarge, øyefarge, høyde, kroppsbygning og etnisitet. Det føltes svært underlig å involvere en annen kvinne i drømmen vår om å få barn. I vårt eget IVF-forløp begynte jeg likevel å endre holdningene mine til om donoren skulle være anonym, åpen eller kjent. Jeg hadde sett flere og flere som valgte å finne en donor selv, og dermed fikk en kjent donor. Det tiltalte meg veldig.

Ikke fordi vi skulle møtes, snakke eller bli bestevenner, men fordi jeg hadde et behov for å avmystifisere prosessen så mye som overhodet mulig, og ikke minst ha et menneske jeg kunne si TAKK til. Det er en god følelse å vite hvordan donoren ser ut, og at vi ville ha mulighet for å skape kontakt før barnet vårt får lov som 18-åring (som reglene er ved åpen donor).


Letingen etter donor

Vi skrev derfor et innlegg på en lukket Facebook-gruppe og skrev en slags «salgsannonse». Det føltes litt merkelig å fortelle en gruppe ukjente kvinner om kampen behovet vårt, men vi trengte hjelp, og vi fikk den. Vår første donor het Camilla. Hun var allerede klar til å starte behandlingen uken etter vår første kontakt på Facebook. Det gav en god følelse å snakke med henne, og jeg husker at jeg følte en lettelse og et håp for første gang på lang tid. Egguttaket så bra ut (10 egg). Dessverre satt vi bare igjen med ett brukbart egg, men egget festet seg (august 2019). Vi ble så glade!!

Det var første graviditet med donoregg, og jeg følte meg endelig som kvinne igjen. Kroppen fungerte. Den kunne alt som forventes av en kvinnekropp. Men kort etter gleden, følte vi også engstelse og frykt. Vi visste fra Alva at undersøkelsene ikke er en walk in the park, og vi kjøpte en del ekstra undersøkelser før første ultralydundersøkelse. Vi møtte opp med åndenød og våte øyne. Vi kom oss gjennom undersøkelsen, og for oss var det den viktigste milepælen. Nå turte vi å trekke pusten igjen. Alt føltes som normalt de 14 dagene før kjønnsundersøkelsen.

Jeg kunne oppriktig glede meg over andres babylykke, og jeg hadde plutselig energi til å gjøre noe ekstra, for dem jeg er glad i. Det hadde jeg savnet veldig.


Men vi ble rammet av en ny ulykke. I kjønnsundersøkelsen i uke 15 viste Ask seg å være alvorlig syk med en hjernesykdom som heter Holo Procensafeli. Det betyr at han ikke ville overleve i mer enn 5 uker etter fødselen. Hvis han overhodet ville overleve alle ukene i magen. Igjen måtte vi si farvel til barnet vårt. Jeg fødte ham i uke 16, og når vi sitter med ham i armene, er han virkelig vår. Ikke mer Mikkels enn min gutt. Det var en trøst i den store sorgen vi sto i. Igjen måtte vi ta kontakt med en donor, for vi hadde ikke flere egg i fryseren.

Den første tanken min var å spørre Camilla, som nettopp hadde hjulpet oss, men på grunn av risikoen for gjentakelse, anbefalte ikke legene dette. I stedet får vi kontakt med Jannie.

Jeg er imponert og dypt takknemlig over at andre kvinner vil hjelpe på denne måten. Å kunne gi andre familier den største gaven man kan tenke seg.


Dere prøvde igjen, fortell hvordan det gikk

Donoren vår brukte faktisk juleferien sin på å skape et liv til oss. Hun fikk ut 14 egg, og 4 kunne fryses ned. I første forsøk var vi ikke så heldige, og egget festet seg ikke. Vi rakk å få satt inn det andre egget før Danmark ble nedstengt på grunn av korona. I starten var det herlig med hjemmeisolasjon. Det hadde vi nesten higet etter i 2 år.

Det betød ingen barseltreff eller kaffeselskaper med dårlige råd og bedrevitende bemerkninger fra noen som en gang kjente noen som hadde mistet barnet sitt. Vi fikk plass og tid til å være sammen – vi to og Saga.

Andre egg fester seg heldigvis (mars 2020). Men jeg får dessverre en spontanabort allerede i uke 7. Det er en voldsom maktesløs opplevelse å plutselig miste hjemme, og ikke kunne gjøre noe mens kroppen holder på å løsrive livet som vokste i magen. Da ble følelsen omkring hjemmeisolasjonen plutselig til tortur, fordi vi ble tvunget til å ta pause. Det var hardt å vente på at klinikkene skulle åpne igjen, slik at vi kunne fortsette kampen vår. Samtidig følte jeg at jeg kjempet mot tiden, fordi jeg hadde et brennende ønske om at aldersforskjellen med Saga ikke skulle bli så stor.


Dere begynte på tredje forsøk med egg fra den andre donoren deres. Hvordan gikk det?

Da vi begynte igjen, var det juli. Tredje egg festet seg ikke. Da satt vi der med ett siste egg i kurven. Heldigvis festet det seg, og jeg blir gravid med Asta. Underveis i graviditeten får vi ekstra undersøkelser og kjøper også en 3D-skanning for å kunne se hvor fin hun er. Det å se henne litt allerede før hun kom ut, var veldig viktig for meg. Det gjorde det lettere å bearbeide at dette var en liten celle jeg fikk av en annen kvinne. Men jeg fikk et større behov enn jeg trodde til å føle tilknytning til Asta. Det fikk jeg i undersøkelsene hvor jeg fikk se henne smile, sutte på fingrene og bare leke rundt inne i magen.


Har dere delt prosessen med noen underveis?

Det kan være et stort dilemma om man skal dele at man mottar behandling med donoregg. I starten skammet jeg meg veldig, og følte at jeg hadde gjort noe feil. Jeg forstod ikke hvorfor det plutselig ikke var flere egg. Det var skamfullt, og jeg følte meg derfor utenfor og helt alene.

Vi valgte å være åpne om at vi har brukt donoregg, fordi jeg best fjerner skammen ved å snakke åpent og være stolt av den hjelpen vi fikk. Jeg har også fryktet å møte setninger som: «Det er rart, hun ligner ikke så veldig på deg», og derfor ville vi heller snakke høyt om det og ikke legge skjul på noe. Jeg vet at jeg ville blitt såret over slike kommentarer, selv om jeg vet utmerket godt at Asta ikke ligner helt på meg.

Vi er også åpne om historien vår med Saga. Det er jo veldig abstrakt å forstå, men de skal begge vite at vi har fått hjelp, og at det ikke er noen tabuer.

Vi er stolte av historien vår. Både Asta og Saga er virkelig ønsket. Vi snakker på samme måte om Ask og Alva som vi mistet, og de blir ofte omtalt av Saga som søsknene hennes. Det går rett i hjertet på oss, og det betyr mye at de ikke kun er med i vår fortelling, men også i Sagas.


Hvordan har prosessen påvirket dere som par?

Gjennom disse årene hvor vi kjempet med (sekundær) barnløshet og sorgen etter Alva og Ask, fant vi nærmere sammen. Det var oss mot resten av verden. Selv om verden ville oss godt, så var det en kamp vi kjempet sammen. Det fantes ikke tanker og følelser som var forbudte eller feil å si høyt for hverandre. Vi fikk liksom en felles flate, hvor alt var tillatt, uten at man ble overrumplet av rasjonelle tanker fra søte og velmenende venner.

Flere ganger fikk vi råd om at vi skulle løfte hverandre på dårlige dager. Vi oppdaget lynraskt at det ikke fungerte for oss. Det virket falskt og iscenesatt. Hvis ikke vi kunne vært 100 % i følelsene når de oppstod, føltes det som en eksplosjon i hodet.

Jeg synes særlig at vi har vært gode til å merke hverandres behov. Når jeg syntes jeg var helt ubrukelig og bare ville flykte, visste Mikkel at jeg egentlig bare trengte en klem. Og hadde jeg (Trine) en dårlig dag, så forsøkte jeg heller ikke å rive Mikkel ned hvis han hadde en god dag. Vi aksepterte på den måten at vi ikke alltid kunne være synkroniserte i hverdagen vi dessverre hadde havnet i.

Humor er noe vi har brukt mye for å skape fellesskap. Å kunne se det komiske i en hverdag hvor alt ellers bestod av sorg, fertilitetsbehandling, frustrasjoner, bekymringer osv. føltes lettende – som om man kom opp til overflaten for litt luft, før man dykket ned igjen.


Fikk du eller dere hjelp til å bearbeide noen av følelsene?

Jeg hadde det vanskelig, og det er tøft å føle at hodet aldri får en pause. Jeg gikk til psykolog et par ganger. Det var mest for å få bearbeidet sorgen, følelsen av å være utilstrekkelig, og at jeg opplevde flere og flere ting som meningsløst. Jeg hadde humørsvingninger og savnet hverdagen før vi mistet Alva og Ask, og vi trakk oss bort fra venner og familie, fordi vi ikke klarte å holde ut alle graviditetskunngjøringene. På et tidspunkt hadde vi én i uken! Det var altfor overveldende. Vi hadde mest av alt lyst til å melde oss ut av samfunnet og finne tilbake når vi var ute på den berømte «andre siden». Jeg var hele tiden bitter, og syntes livet var urettferdig. Mens andre gikk friksjonsløst gjennom graviditeter og alle undersøkelser, stod vi med den ene ulykken etter den andre.

Ofte orket jeg ikke å treffe bekjente og ta den overfladiske praten om «hvordan går det hos dere?», fordi jeg ikke kunne svare som det var. Det var simpelthen en altfor stor samtale å småprate rundt. At jeg heller ikke orket ubetenksomme setninger som «Nå må dere være glade for at dere har Saga», «Godt at legene oppdaget at Ask og Alva var syke» og «Det er sikkert en mening med alt sammen», er en helt annen sak. Til gjengjeld var Saga en stor hjelp for meg. All gleden hun gir oss hver dag, er med på å holde meg oppe.

Mikkel var der til å minne meg på at følelsene og de dårlige tankene ikke er den virkelig meg, men slik jeg er akkurat nå på bakgrunn av den situasjonen jeg er i. Den gamle Trine var der fortsatt. Det gjorde at jeg ikke mistet meg selv.


Hadde du noen bekymringer ifb. Saga?

Underveis i behandlingene, først med eggene mine og deretter med donoreggene, følte jeg en stor sorg over at Saga ble eldre og eldre, og at aldersforskjellen til et levende søsken bare ble større. Jeg var ikke i tvil om at de ville få mest mulig ut av å være nær hverandre i alder. Alle vennene våre fikk barn like etter hverandre med omtrent to år imellom.

Som enebarn var jeg veldig bevisst på det. Men etter at vi fikk Asta, ble bekymringen om aldersforskjellen gjort til skamme. De to jentene koser seg sammen. Vi kan forklare Saga hvorfor vi må vente med et eller annet, fordi babyen Asta har et annet behov. Saga har også vært en kjempehjelp til å passe på, hente ting (sjokolade til mor som ammer, fordi Asta også skal få kakao) og nytt litt ekstra iPad-tid til tider når mor og far har måttet innhente litt søvn.


Hvordan har dere det i dag?

Mikkel: Når jeg ser Trine i dag og ser henne sitte med Asta, skulle jeg ønske at jeg kunne reise tilbake i tid til den Trine som var så fortvilet, og vise henne et glimt av den virkeligheten som heldigvis er altoverskyggende i dag: Asta er vårt barn. Og Trine er mor til Asta i like stor grad som hun er mor til Saga. Mitt råd til dem som dem som vurderer donoregg, er derfor: «Gjør det! Hvis det er det som må til, så gjør det! Det er deres barn, og det vet dere så snart dere får to streker.»

For oss var det en del av akseptprosessen å prøve med Trines egg først. Men hvis vi hadde visst hvor naturlig det ville bli og føles med donoregg, så ville vi ha gått i gang med det tidligere.

Graviditeten med Asta var ni lange måneder og fylt med bekymringer og angst for å miste henne. Det var derfor utrolig surrealistisk å oppleve hvor raskt og naturlig vi ble en familie på fire – akkurat som vi hadde drømt om så lenge. Bekymringene forsvant raskt i alt det praktiske, som amming, søvnmangel og alle de nye rollene vi nå måtte sjonglere. Det var en stor lettelse å kunne slippe den engstelsen som hadde fulgt oss siden 2017.

I april 2022 ble Asta 1 år. Det var en fantastisk milepæl å oppleve. Det var en dag med feiring og mange tanker om den tiden vi har vært gjennom sammen. Den flotte storesøsteren hennes på 6 år er verdens beste, og vi har funnet ro i en hverdag hvor vi ikke føler at vi må være beredt på neste kamp. Det er vi takknemlige over å kunne oppleve og leve i. Hverdagens små bekymringer føles små, og leverposteien føles fantastisk å smøre - så lenge alle er friske og har det fint. Det er stor klisje, men vi føler at vi sammen har kommet sterkere ut gjennom alle årene med ulykke og sorg. Vi har lært hverandre å kjenne på en måte kanskje de færreste er forunt i et parforhold.

Fremtiden er vanskelig å spå, men vi har 8 egg i fryseren, og vi kommer til å beholde dem så lenge det er mulig.