Terapeut: «Det viktigste er at dere begge tar ansvar for intimiteten»

Behandling kan slite på parforholdet, og økt risiko for skilsmisse er en del av virkeligheten. Så hvordan passer du best på parforholdet og hverandre underveis?

Skrevet af:

Martin Østergaard

01. januar - 1970


Vi har spurt parterapeut Martin Østergaard om hva som er viktigst å huske og være oppmerksom på som par når man går gjennom en fertilitetsbehandling sammen.

Hvis du er i et parforhold, så har de innledende øvelsene til fertilitetsbehandlingen kanskje bestått av alt fra en stormende nyforelskelse, da dere traff beslutningen om å ville være foreldre sammen, til mer og mer skjemastyrt sex, frustrasjon og en stille sorg over at dere ikke lykkes.

Forholdet blir utsatt for press underveis, og en eldre dansk undersøkelse fra 2014 viser også at risikoen for å bli skilt eller å gå fra hverandre, er omkring tre ganger høyere de etterfølgende årene etter en utredning til fertilitetsbehandling hvis du som kvinne ikke blir gravid. Faktisk er det en økt risiko for skilsmisse i opptil 12 år etter utredning til behandling.

Heldigvis kommer to av tre ut på den andre siden av behandlingen med en graviditet, men prosessen legger unektelig press på både kropp og parforhold. Men hva kan man gjøre selv for å unngå å bli en del av statistikken? Det har vi snakket med terapeut Martin Østergaard om.

Med helt friske utredningsresultater og en henvisning til behandling i hånden, hva opplever du er viktig å ta med seg før man starter behandlingen, Martin?

«Som par må dere være klare over at dere med all sannsynlighet håndterer utfordringer forskjellig. Men kanskje dere ikke har merket det før, fordi dere aldri har stått overfor en så stor utfordring. Men bare fordi man har to forskjellige måter å håndtere utfordringer på, så betyr ikke det at dere er på vei bort fra hverandre. Vanligvis vil kvinnen som blir behandlet, snakke mer om det, fordi medisininntaket og hele prosessen er en del av hverdagen hennes. Så hun setter kanskje ord på følelsene tidligere i prosessen. Partneren derimot kan ha en tendens til å gjøre det i mindre grad.

For å hjelpe hverandre kan det være en god idé å sette opp noen rammer hvor dere får tid og rom til å snakke sammen. Dere kan si til hverandre at det er greit at dere har forskjellige måter å være på, og dere bør anerkjenne hverandres måter – og minne hverandre på dette underveis.

Kanskje vil den ene av dere føle at han eller hun blir tvunget til å snakke, og den andre kan føle at man må holde igjen. Husk at prosessen kan håndteres forskjellig. Det er viktig for dere å snakke om disse impulsene på forhånd, så dere er dem bevisst»

Men hvordan i alle dager skal man unngå å bli en del av skilsmissestatistikken?

«Lukk øynene og hold tungen rett i munnen! Og nyt at det kiler i magen en gang iblant. Dere må ikke bli grepet av panikk over at det kommer noen store uvennskap underveis. Det dere gjennomgår er en av de mest sensitive tingene dere kan bli utsatt for. Og det må det være plass til det. Det må være rom for at det er vanskelig. For det blir vanskelig. Vær forberedt på det.

Dere kan sidestille det med en sykdomsprosess, og det kan dere takle svært forskjellig. Det vil hjelpe dere med å innse at det er en prøvelse. Jeg vil nesten si at dere må anerkjenne at dere kan risikere å gå fra hverandre. For når dere begge når den anerkjennelsen, så kan dere også gjøre alt dere kan for å takle de utfordringene som kan oppstå underveis».

En av utfordringene kan kanskje være plasseringen av skyld eller skam hvis det bare er den ene parten som er årsak til behandlingen – hvordan unngår man det?

«Den beste måten å komme det i forkjøpet eller leve med dette på er å få sagt det høyt dere imellom. At dere får fortalt og snakket om at følelsen er der. Vi er bare mennesker, vi føler og tenker åndssvake ting til tider, også ting som er urimelige eller urettferdige. Få dem ut når du er i en tilstand av kontroll, ikke i affekt. Men du bør få det sagt høyt, kanskje bare en enkelt gang, og ikke gå og bære på det. Og snakk fritt – si det som det er. Noen ganger prøver vi å passe på hverandre og hverandres følelser så mye at det du vil si, nærmest kan komme ut på en feil måte. Si det som det er, si det en enkelt gang, og la partneren din reagere».

Men hvordan kan vi håndtere skyld og skam på en konstruktiv måte?

«Det er vanskelig … men vær modig. Jeg sier det igjen og igjen. Dere må snakke sammen. Dere må snakke om det som er vanskelig. Og på den skalaen er skamfølelsen kanskje det vanskeligste å snakke om – for man skammer seg jo. Men hvorfor skal du skamme deg? Det er ikke noens skyld at dere skal i behandling. Det handler om gener. Det er ute av deres kontroll. Så dialog og samtale er veien frem. Og jeg vil si at dere ikke bare må snakke om det én gang. Det er noe som må gjentas. Da vil dere oppleve at det blir lettere å håndtere. En svært god start kan være å vise at dere er berørte, vise sårbarheten deres og få satt ord på skammen. Og husk at når man åpner opp om skammen, så blir den til noe annet i det åpne. Gråt, tårer, sinne …»

Et av de mest utsatte områdene av parforholdet under behandling er intimiteten, sexlivet. Hvordan bevarer man den?

«På samme måte som man husker å få spilt squash. Man setter det i kalenderen.

Dere må sørge for å betrakte det som noe som er like naturlig som at gå en tur med en venn. Sørg for å ta ansvar for det. Begge to!

Det er selvfølgelig viktig å ha respekt for at dere kan ha varierende behov for intimitet. Eller at behovet for intimitet kan vise seg forskjellig hos dere. Alt fra sex til bare å holde hverandre. Eller kanskje finner dere intimiteten bare i å tømme et kjellerrom sammen og få fikset noe i fellesskap, sammen. Det kan være mange årsaker til at det blir vanskelig å være intim i denne perioden, og husk også at en av dere er påvirket av medisin. Men intimiteten kan komme i mange former.

Noen ganger er det eneste riktige å forholde dere litt instrumentelt til det, engang imellom. Og samtidig vil jeg si at dere må lytte til og kjenne på følelsene, og ikke tvinge gjennom noe. Hvis man har vanvittig vondt i albuen, må man noen ganger bare droppe å spille squash.

Det viktigste er at dere tar ansvar for intimiteten».