Sykepleieren Jennifer om selv å være pasient: Det er altfor lang ventetid, for lite fokus på pasient og alt for mange leger å forholde seg til

Jennifer Frøhaug og kjæresten hennes Magnus møtte hverandre tidlig. Jennifer har alltid villet ha barn, som moren. Les en ærlig og velbeskrevet prosess fra en sykepleier i behandling.

Skrevet af:

wawa

09. december - 2021


Jennifer og Magnus vet at de kanskje skal i behandling på grunn av et kreftforløp som Magnus har vært gjennom. Men veien viser seg å være enda vanskeligere enn de har forestilt seg. Og det sliter hardt på forholdet og hverdagen.

Når og hvordan møtte du partneren din?

Vi møttes i 2011 på et sommerarrangement kalt «Spill og Grill» i Halden. Jeg var 14 år og Magnus var 17 år da vi traff hverandre første gang. Tvillingsøskene til Magnus er like gamle som meg, så vi var alle sammen den dagen. Vi mimrer ofte tilbake til denne dagen, da jeg spurte om jeg kunne smake på maten han hadde kjøpt med, som var vårruller og ris. Etter det fikk vi et godt øye for hverandre og hang ofte sammen med den samme gruppa, men vi hadde ikke vårt første kyss før 26. november 2011. Så i år feirer vi faktisk vår 10-årsdag den 26. november.

Hvordan så livet ut før behandlingen?

Jeg begynte å studere sykepleie i 2015. Vi flyttet sammen til vår første leilighet sammen i 2015/2016. I 2018 ble jeg ferdig med sykepleien og begynte å jobbe som sykepleier i hjemmesykepleien. Magnus jobbet på Elkjøp som IT-tekniker. Juni 2018 fridde Magnus til meg foran huset vi bor i nå. Vi flyttet til vår første bolig høsten 2018.

Når begynte dere først å tenke på ønsket om å bli foreldre?

Jeg har hatt et ønske om å bli forelder i tidlig alder, da jeg alltid har hatt et stort ønske om barn. Jeg er vokst opp med mange søskenbarn, til nå så er vi oppe i 20 søskenbarn, der jeg er den eldste. Jeg har en lillebror som er 7 år yngre enn meg, og en lillesøster som er 18 år yngre enn meg. Min mamma var 17 år da hun fikk meg, så det ligger kanskje i genene at jeg også hadde et ønske om å bli en ung mor. Heldigvis fikk jeg en lillesøster i 2014, som jeg kunne stelle og ordne med. Magnus tenkte litt i andre baner, og vi ble enige om å slutte med all prevensjon etter at jeg ble ferdig med sykepleien. Så jeg sluttet med p-pillene våren 2018.

Jeg har lenge vært klar for foreldrerollen, men jeg aksepterte også Magnus sine ønsker. Så jeg vil si vi var på samme sted og samme tid i forhold til det å være klare for foreldrerollen.

Vi intervjuer

Jennifer Frøhaug, 25 år
Sykepleier på en kirurgisk
avdeling på Kalnes sykehus
och piercing- og laserartist.
Partner: Magnus Berger. 27 år.
Jobber som CPA hos KGH. De bor
i Halden.

Dere visste på forhånd at dere kanskje skulle i behandling, kan dere sette ord på hvorfor?

Magnus fikk testikkelkreft sommeren 2016, som resulterte i at han måtte fjerne den ene testikkelen, og lite visste vi at dette førte til redusert sædkvalitet og infertilitet.

Når gikk dere i gang med å prøve?

Vi begynte med prøving etter at jeg sluttet på p-pillen våren 2018. Etter hvert som vi ikke ble gravide, så begynte jeg med eggløsningstest, den viste ofte positiv og vi fortsatte å prøve. På dette tidspunktet så stresset vi ikke med det å bli gravide, for ingen av våre venner hadde fått barn enda. Så da tok vi livet med ro i ca. 6 måneder.

Hvordan utviklet tiden seg?

Etter hvert som tiden gikk begynte jeg å bli utålmodig og begynte å tenke at det var noe galt med meg. Så jeg dro til gynekologen for å få en sjekk av eggstokker og livmor, alt så normalt ut. Magnus fikk en time inn til Ullevål for å sjekke sædkvaliteten. Det tok litt tid før dette svaret kom per telefon. Flere av de som var på min og Magnus sin alder begynte å bli gravide, og jeg ble mer og mer utålmodig. Vi fikk svaret fra Ullevål februar 2019. Prøven viste lav sædkvalitet og vi ble dermed kandidater for prøverørsbehandling.

Etter at vi fikk tilbake prøvesvaret fra Ullevål, bestemte vi oss ganske raskt for å bestille time til gynekologen min, for å diskutere veien videre. Hos gynekologen så var det ikke noe tvil om at vi skulle begynne med IVF. Hun henviste oss dermed til Rikshospitalet i Oslo, som er et offentlig sykehus.

Fortell oss om de første følelsene like etter utredningen.

For det første så var det litt deilig å finne ut av hvorfor vi ikke ble gravide på naturlig måte. Vi hadde prøvd så lenge uten hell at dette ble en lettelse, fordi det førte til at vi nå kunne få hjelp. Etter at Magnus hadde fjernet den ene testikkelen, gikk både testosteron, sædkvalitet og psyken nedover. Så for hans del så var det et logisk svar på problemet.

Hvordan hadde dere det?

Min kropp ble erklært «frisk», så det var ingen problem for min del å bli gravid. Det har vært en del venting. Den lengste venteperioden var fra når gynekologen sendte en henvisning til Rikshospitalet til vi faktisk fikk en time. Først fikk vi avslag på vår første henvisning, fordi jeg hadde glemt å endre til riktig adresse på skatteetaten, slik at jeg og Magnus hadde 2 helt ulike adresser. Han hadde endret til riktig adresse, og jeg var fortsatt registrert på vår forrige leilighet … hvor typisk er ikke det?

Da var det bare å endre til riktig adresse og sende inn en klage, men det var ikke bare bare. Det hjalp ikke med en telefonsamtale inn til Rikshospitalet, her måtte vi starte hele prosessen på nytt, med en ny henvisning fra fastlegen. Så nesten ett år etterpå, i mai 2020 får vi endelig brev fra Oslo med vår første time inn til Riksen. Første time ble da i juni 2020. Vi syns det var kjedelig med all den ventingen, men vi forhastet ingenting. Vi hadde nettopp flyttet til et hus som krevde en del oppussing, så vi holdt oss selv opptatte.

Fortell oss om deres behandlingsforløp – hvilken behandlingsform hadde dere, når

startet dere? Hvilke tanker, frykt/glede hadde dere underveis?

Første time hos Rikshospitalet i Oslo var i juni 2020. Da sjekket de livmor, slimhinne og eggstokker. Siden det er en offentlig sektor, så har de en del ventetid, så vi fikk ikke starte med medisiner før i slutten av oktober. Jeg startet for fullt med medisiner 29. oktober, 3 uker etter menstruasjon. Da begynte jeg med Synarela x2 per dag. Etter det skulle jeg ringe inn ved første menstruasjon, og fikk time 17. november. Det ble foretatt en ultralydundersøkelse av livmor og eggstokker. Jeg hadde da fått en cyste på høyre side som målte 31 mm, og en på venstre side som målte 21 mm.

24. november fikk jeg en ny time inn til Riksen for cystepunksjon, som var en veldig kjedelig opplevelse. Det var mitt første inngrep og jeg var redd og alene. Jeg ble engangskateterisert i behandlingsstolen fordi jeg hadde urin i blæren, noe som var meget spesielt. Etter det så punkterte de cystene, og jeg reagerte med mye ubehag og kvalme. Etter timen så fikk jeg opplæring i hvordan jeg skulle sette sprøyter, noe som var veldig spennende!

Det første sprøytestikket med Gonal-F ble satt 26. november. Neste time inn til Riksen var 2. desember for sjekk av eggstokker og follikler. Vurderingen ble til at jeg måtte øke dosen på Gonal-F, siden folliklene var for små. De målte nå 7 mm. Ny time ble dermed satt til 7. desember for ny sjekk, og de hadde da vokst opp mot 18-20 mm, noe som var positivt. Samme kveld så skulle jeg sette eggløsningssprøyten Ovitrelle, og dato for egguttak ble da 9. desember!

Og så kom dere til egguttak?

Ja, vi var veldig spente begge to for hvordan egguttaket skulle gå. Vi ble kjørt inn av besteforeldrene til Magnus. Magnus fikk lov til å bli med inn, fordi han måtte avgi sin sædprøve, som skulle brukes ved befruktning. Han fikk ikke lov til å være med meg inn til uttaket pga. Covid-19-restriksjonene.

Jeg fikk tildelt 2 g paracet, 5 mg oxynorm, 50 mg voltaren, 1/2 tbl. med beroligende og 1 tbl. kvalmestillende – som ga god effekt under uttaket. Det eneste som var vondt ved uttaket, var lokalbedøvelsen og mot slutten av behandlingen. De stakk ca. 30-40 ganger, og vi fikk ut til sammen 16 egg.

Smertene begynte å vokse i løpet av kvelden, og dag 2 var verst. Magen begynte å blåse seg opp, og jeg hadde en konstant murring. Vi fikk telefon fra Rikshospitalet om at 11 av de 16 eggene ble befruktet.

Dag 3-4 så ble hevelsen på magen enda større, mye smerter, høy puls, urolighet og kvalme. Vi dro til legevakten og ble videre sendt til akutten på Kalnes sykehus. Blodprøvene viste høy blodprosent og ultralyd viste mye fri væske i buken. Dermed ble jeg lagt inn på Gynekologisk sengepost for observasjon over natten. Dagen etter ble jeg egentlig henvist til ascitestapping, men siden væskemengden hadde gått ned, så fikk jeg lov til å dra hjem dagen etter. Jeg hadde blitt overstimulert av alle medisinene, og det resulterte i totalfrys. Ut av de 16 befruktede eggene, så ble det 4 blastocytter til frys.

Når kunne dere starte igjen etter overstimulering?

5. februar 2021 hadde vi vår første time inn til Rikshospitalet for neste steg. Jeg startet med Progynova ved menstruasjon, og det ble sjekk av slimhinner og eggstokk, og jeg kunne begynne med Crinone gel x2 per dag frem til innsett.

Vårt første innsett ble 12. februar, og vi fikk en telefon fra Riksen om en positiv test 23. februar. 12. mars begynte jeg å kjenne mye smerter på høyre side av nedre del av magen, kunne minne om murring men mye verre. Natt til 15. mars kastet jeg opp av smertene, og jeg fikk en hastetime til fastlegen som henviste meg til gynekologen samme dag.

Hos gynekologen så foretok hun en ultralydundersøkelse som ikke viste noe graviditet i livmoren, men urinprøve viste positiv for graviditet. Gynekologen sendte meg til akuttmottaket på Kalnes. Der ble det tatt flere prøver, og jeg ble satt opp til operasjon samme kveld. De måtte fjerne høyre eggleder med kikkhullsoperasjon.

Følelsene jeg hadde var ikke noe gode. Jeg var i dyp sorg.

Det må ha vært tungt å komme i gang igjen. Når gikk dere i gang igjen?

Etter en lang pause så satte vi i gang med vårt 2. TIN-forsøk 2. september, samme protokoll bare at denne gangen så ble det ultralydveiledet innsett. Her oppdaget de at jeg hadde kortere livmorhals enn normalen. Noe som gjorde meg ganske så irritert. Jeg vet om flere private sektorer som har ultralyd under innsett som en standardprosedyre, og det burde det så absolutt vært i det offentlige også. 13. september så fikk vi svar tilbake, og testen viste negativ.

Jeg var klar for å sette i gang på nytt så fort som mulig, og vårt 3. TIN-forsøk ble 1. november. Denne gangen uten ultralyd, siden de nå visste hvor de skulle føre inn egget. 10. november fikk vi svar tilbake, også denne gangen var den negativ.

Hvordan har der vært påvirket av behandling under Covid-19?

Vi startet med behandling under Covid-19 pandemien, så det var mange strenge tiltak og restriksjoner. Magnus fikk verken være med inn på konsultasjoner, ultralyd, egguttak, innsett eller ved innleggelser. Det å være helt alene har vært veldig tungt og vanskelig. Det å motta informasjon etter sjokkbeskjeder er ikke så lett når man har hodet fylt med bekymringer.

Hvordan påvirket det parforholdet underveis – merket dere det? Ble deler av forholdet deres endret?

Jeg har vært en hormonell bombe som ikke har vært lett å være rundt. Jeg sliter nå med depresjon og angst, og det er tungt å akseptere at ting går som det går.

Forholdet vårt har endret seg på godt og vondt.

Vi er slitne begge to. Jeg er sliten pga. kunstige hormoner, undersøkelser og mislykkede forsøk gang på gang. Magnus er sliten fordi jeg er sliten.

Vi har forskjellige tanker rundt det med å fortsette. Jeg ønsker å fortsette så fort som mulig igjen, men Magnus ønsker å vente, siden han syns det er tungt at jeg reagerer sånn på medisinene.

Hvordan var intimiteten deres underveis?

Sex etter at vi startet med behandling har vært nesten ikkeeksisterende. Jeg har blitt litt traumatisert av vonde undersøkelser og får en følelse av at man ikke eier sin egen kropp.

Vagina har blitt byttet ut fra det å være sexy til å frastøte det helt.

Under prøving har det vært helt umulig pga. medisinene. Morgen og kveld ved innsett har jeg måttet sprøyte inn Crinone vaginalt, som gjør at det blir opptatt 24/7. Dermed blir det null sex under prøving. Og siden det har vært lange ventetider mellom hvert forsøk, så har vi prøvd hjemme også, og fulgt eggløsning. Da blir det mer en oppgave enn noe intimt og deilig.

Vi prøver så godt vi kan å sette av kvelder der vi holder litt ekstra rundt hverandre, ser på film og bare konsentrerer oss om oss. Vi er flinke til å gi hverandre klemmer hver dag, og forteller ofte at vi elsker hverandre. Nærhet er veldig viktig for oss begge, så det har vi vært flinke på.

Hvordan har/hadde du det underveis – ble kroppen din veldig påvirket av

situasjonen/medisinen? Hvordan hadde du det psykisk?

Det siste forsøket som vi hadde nå, så reagerte jeg veldig på medisinene. Jeg ble kvalm av progynova, deprimert og full av ukontrollerbare følelser. Crinonen ga meg så sykt vonde pupper/bryst, og det var smertefullt ved berøring.

Etter operasjonen så hadde jeg en del stikkende smerter ved eggleder/eggstokkene, dette har gitt seg nå. Arrene klør, og hele selvbildet av meg selv har endret seg.

Før forsøkene var jeg veldig flink til å trene, men det ble veldig lite trening under forsøkene, så jeg føler kroppen har forfalt veldig. Noe som igjen påvirker psyken.

Opplever/opplevde du at dine relasjoner ble påvirket?

Jeg føler at jeg har tatt avstand fra enkelte etter vi begynte med IVF. Det har blitt mindre fester med vennegjenger, besøker venninner veldig sjelden og holder meg som regel hjemme med Magnus.

Ettersom bestevenninnen min ble gravid for andre gang rett etter vårt andre mislykkede forsøk, så har jeg holdt meg litt unna.

Det er tungt å akseptere og være rundt. Samtidig som jeg føler en stor skyld og skam over at jeg ikke klarer å være sammen med henne. Dette håper jeg forandrer seg med tiden.

Hvor er dere nå?

Akkurat nå venter vi på å sette i gang med vårt siste TIN-forsøk i februar 2022. Forsøket vi hadde nå i november, var veldig tøft for både kropp, psyke og forhold. Så vi tenker det er greit at det er en stund til neste forsøk, sånn at kroppen kan få hvile og forholdet kan pleies.

Når du ser tilbake – hva var det vanskeligste?

Det vanskeligste var all den tiden jeg måtte være alene. Egguttak, innsett og cystepunksjon måtte gjøres uten Magnus, og når jeg ble innlagt på sykehuset, så måtte jeg også være alene pga. Covid-19-restriksjoner. Det var tungt å stå igjennom operasjon «alene», den opplevelsen unner jeg ingen.

Kjøreturene frem og tilbake var også ganske tungt. Noen av turene måtte jeg gjøre alene, siden Magnus måtte på jobb. Det tar ca. 1 time og 30 minutter inn til Oslo, og noen ganger er det lange køer som kan gjøre kjøreturen enda lenger.

Det at vårt første innsett havnet i en XU, har gitt mest påkjenning psykisk og fysisk. Tanken på at legen muligens gjorde en feil ved innsett og førte røret for langt inn, tanken på at jeg faktisk ble gravid av det egget og at jeg måtte operere bort den ene egglederen – det er sykt tungt.

Tanken på at jeg bare har en eggleder igjen, er skummelt.

Hva om jeg må fjerne den andre egglederen, da blir jeg 100 % steril, og kan aldri få barn naturlig – slike tanker skaper frykt og uro.

Hva ville du gjerne ha visst før du begynte behandling?

Jennifer og Magnus' tall

1 egguttakder gjennomført med IVF
3 TIN forsøk etter det,
ett som resulterte i graviditet, men XU
og 2 mislykket
1 graviditet
0 barn:

Sjansen for svangerskap utenfor livmor. Legene på Rikshospitalet fortalte meg etter andre innsett at jeg har kortere livmorhals enn det som er normalt – dette er noe de burde ha med i sin praksis og burde opplyses mere om. Første innsett ble ikke gjennomført med ultralyd, og det ble dermed en XU pga. at de hadde ført egget for langt inn i skjeden.

Det andre innsettet ble gjennomført med ultralyd, og dermed fant de en egen «oppskrift» for meg med hvor langt inn de skulle plassere egget. Så risikoen for XU burde opplyses mer om.

Hvor vanskelig det er psykisk når forsøkene blir mislykket gang på gang, og hvordan det påvirker parforholdet. De skulle hatt en egen parterapeut/sexolog/psykolog/coach tilgjengelig på sykehuset, som er der om det skulle bli for tungt.

Forskjellen på offentlig og privat. Vi ble tilbudt offentlig med en gang, og vi visste veldig lite om det private tilbudet. Ja, man får dekket egenandel av staten, men det er altfor lang ventetid, for lite fokus på pasient og forhold, man blir kastet frem og tilbake, lite empati og kommunikasjon, alt for mange leger å forholde seg til og man får en følelse av at man er en forsøkskanin.

Følg Jennifer her