Professoren: om økt risiko for depresjon i forbindelse med fertilitetsbehandling

Vi vet at fertilitetsbehandling kan være stressende og at mange både kvinner og menn opplever stress eller depresjon under behandling. Men hva er egentlig sammenhengen? Og hva gjør samfunnet for å støtte kvinner og par i behandling bedre?

Skrevet af:

wawa

30. marts - 2022


Vet vi noe fra dansk forskning eller studier innen psykisk helse og kvinner og par i fertilitetsbehandling?

Vi har en stor studie av 2250 fertilitetspasienter (både menn og kvinner), som alle startet behandling i år 2000 – de fylte ut et spørreskjema ved første besøk, igjen 1 år etter og til slutt 5 år etter behandlingsstart. I tillegg har vi fulgt dem i fødselsregisteret og det psykiatriske sentralregisteret. I den studien undersøkte vi mange ting – alt fra kommunikasjon, stress, mestring av stress i behandlingen, nivået på selvrapporterte depressive symptomer osv.

I tillegg finnes det også registerstudier med menn og kvinner i IVF-registeret over tid.

Om forfatteren

Professor mso, dr.med., ph.d.,
lege Lone Schmidt Spesialitet i
redusert fruktbarhet og folkehelsevitenskap,
Københavns Universitet, Folkehelseinstituttet

Hvordan er sammenhengen mellom depresjon og infertilitet?

Man kan se på sammenhengen på to måter. Det ene er at det er noen som tror at å ha depresjon kan føre til at man i det lange løp får færre barn. I registerstudier kan vi faktisk se at personer med en psykiatrisk lidelse i gjennomsnitt får færre barn enn personer som ikke har en psykiatrisk lidelse.

Og hvis man ser på dem på en annen måte, vet vi at det ikke å kunne få barn når man ønsker det og det å ende i behandling er to såkalte "lavkontrollstressfaktorer" som man ikke kan gjøre så mye med.

Man kan ikke kontrollere begge deler, og man kan få en eksistensiell krise – “hvorfor befinner jeg meg i det hele tatt på jorden” eller 'hva kommer til å skje med meg'. Den krisen kan føre til depressive symptomer. Man har ikke kontroll over noe som helst.

Ja, man kan søke behandling av god kvalitet, men man kan ikke bestemme seg for at det skal fungere.

Hvor mange mennesker opplever depresjon i forbindelse med fertilitetsbehandling?

Vi kunne se fra studien med de 2250 personene at når de kom til oss i år 2000, da det var lang ventetid, hadde de i gjennomsnitt forsøkt å få barn i 4 år, og de hadde i gjennomsnitt vært i parforhold i 7-8 år. I den gruppen viste 12 % av kvinnene og 4 % av mennene tegn på depressive symptomer allerede da de startet fertilitetsbehandlingen.

Vi undersøkte dem ett år senere med spørreskjemaer, med unntak av dem som i mellomtiden hadde hatt en vellykket behandling. Her viste nå 15 % av kvinnene og 6 % av mennene å ha utviklet tegn på depresjon. Og selv om vi la ned mye arbeid, er det et veldig komplekst tema vi spør om, og vi gjør det på en enkel måte, så selvfølgelig er det ukjente faktorer.

Ved 5-års oppfølgingen hadde så mange lyktes med å få barn at det faktisk ikke var mulig å følge opp depressive symptomer blant de fortsatt barnløse, og derfor stoppet studien der. I samme studie fant vi også at kvinner som i begynnelsen av fertilitetsbehandlingen rapporterte et høyt nivå av infertilitetsstress, hadde større sannsynlighet for senere å bruke antidepressiva sammenlignet med kvinner med lavere nivåer av stress.

Vi vet fra noen nederlandske studier der de gjorde noe lignende, at man da kunne se at blant kvinnene ble symptomene på depresjon redusert da de ble gravide.

Depresjonen var altså knyttet til mangel på graviditet.

Amerikanske forskere har også fulgt barnløse par over lang tid med et spesielt fokus på psyken i forbindelse med graviditet og fødsler etter fertilitetsbehandling. Noen av kvinnene i studien endret identitet fra å være barnløse så snart de ble gravide og glemte alt om frustrasjon og depresjon, mens andre bærer infertilitets-identiteten med seg mye lenger i livet. Det er svært individuelt.

Hva er de psykososiale konsekvensene forbundet med behandling? For kvinnen og en eventuell partner?

Det har vært intervjuundersøkelser som faktisk viser at for noen kvinner og par er det en veldig stor lettelse å komme i fertilitetsbehandling. Etter å ha prøvd lenge hjemme kan det føles som en lettelse å overlate det til noen som kan fikse det. For andre kvinner og par kan det å komme i fertilitetsbehandling være en ekstra belastning – det venter et skjemalagt liv, alt må tilpasses behandlingen, og noe som er veldig privat og som man vanligvis klarer hjemme, må nå gjøres på en klinikk med andre involverte. Det er folk som ser på kroppen din på utsiden og innsiden, ser på sæd, sjekker eggstokkene osv.

Alt dette går jo hånd i hånd med gleden over privilegiet ved å kunne få hjelp.

Hva betyr det for parforholdet?

Det betyr noe. Når vi intervjuer par i behandling, svarer de enstemmig at det er noe av det mest belastende de har opplevd. Samtidig sier en fjerdedel at de aldri har vært nærmere hverandre og at parforholdet deres har blitt styrket. Når de utdyper, nevner de at behandlingen og dermed innsikten i hverandres kropper bringer dem nærmere sammen. Det at de ikke kan få barn, betyr at de må snakke om de vanskelige tingene.

Hvordan er det med skilsmisseraten for par i behandling? Er den høyere?

Nei, det er ingen høyere skilsmisserate hos par som er eller har vært i fertilitetsbehandling.

Vi undersøkte 25.000 par som hadde gjennomgått fertilitetsbehandling, og sammenlignet med par på samme alder uten fertilitetsbehandling. Parene ble fulgt opptil 16 år etter behandling i registrene. Det er ingen forskjell i skilsmisseraten på de to gruppene! De resultatene var og er vi glade for – det er viktige tall og gir håp.

Er det en økt risiko for fødselsdepresjon etter å ha vært i fertilitetsbehandling?

Vi starter et annet sted – nemlig i registerstudiene med 43 000 kvinner og 38 000 menn.

Der hadde vi en forestilling om at hvis man ikke fikk barn etter behandling, ville man ha økt risiko for depresjon. Men der tok vi feil.

Kvinnene som har fått barn, har 5 ganger så høy risiko for å få depresjon (de aller fleste av dem lå senest 6 uker etter fødselen) sammenlignet med kvinner som fortsatt var barnløse. Men dette er svært små tall – omtrent bare 1 % av kvinnene.

Vi gjennomførte en annen studie med 28.000 kvinner som hadde vært i fertilitetsbehandling, der vi så på om de senere hadde blitt foreskrevet antidepressiva. Og deretter så vi på kvinner i samme aldersgruppe som ikke hadde vært i fertilitetsbehandling.  Det var nøyaktig de samme resultatene – omtrent 10 % av kvinnene i begge gruppene hadde brukt antidepressiva.

Og vi sammenlignet de som hadde blitt mødre etter fertilitetsbehandling, med mødre som ikke hadde vært i fertilitetsbehandling, og det var faktisk en økt sannsynlighet for å begynne på antidepressiva når man hadde blitt mor etter fertilitetsbehandling. Det kan være flere grunner til det – at de er mer sårbare. Men det kan faktisk også være fordi dette er kvinner som har vært i helsevesenet i lang tid. De er vant til å bruke helsevesenet, spørre raskere og komme raskere i behandling. Det kan være en økt oppmerksomhet om kvinnen og paret fordi de har vært i behandling, og derfor kan helsepersonellet kanskje oppdage depresjoner raskere enn vanlig.

Så – ja – det virker som det er økt sannsynlighet for å få antidepressiva når man har blitt mor etter fertilitetsbehandling. Men igjen, det er bare de færreste mødre som får antidepressiva innen 1 år efter fødselen. Totalt 0,8 % av mødre som hadde vært i fertilitetsbehandling og 0,2 % blant mødre som ikke hadde vært i fertilitetsbehandling.

Hvordan sørger vi som samfunn for at det finnes hjelp for kvinner og par i behandling?

Det danske sykehussystemet ser spesielt ut på den måten at vi nesten ikke har psykologer ansatt på enkelte avdelinger. Det har man ofte i utlandet på for eksempel hjerteavdelinger, kreftavdelinger, fertilitetsklinikker eller lignende.

På den ene siden er det en rekke land som screener fertilitetspasienter før behandlingsstart, og de blir deretter tilbudt samtaler/terapi allerede på et tidlig tidspunkt, hvis det er relevant. Og samtidig lærer psykologene også opp de ansatte på avdelingene som er tett på pasientene – det vil si ”patient-centred carecare”, som er den rutinemessig pasientsentrerte behandlingen med omsorg som alle personalgrupper ivaretar.

Det mangler vi!

Det finnes rett og slett ikke den faggruppen som følger med på forskningen eller som kan lære opp personellet. Etter mitt syn mangler vi psykiatriske fagfolk i sykehussystemet vårt.

Behovet forsvinner jo ikke fordi hjelpen ikke er der.

Det er et stort problem når man snakker om offentlige klinikker. Her får man tildelt en viss tid per pasient, det vil si at tidsnormen er som om det bare er én pasient. Virkeligheten er bare at det ofte er et par som kommer, og man må hjelpe dem begge. Men man får ikke tid til mer enn om det var én person. Og det er både i selve planleggingen og ved avregninger at det forholder seg slik. Det synes jeg er et problem – den ressursmessige begrensningen man har i systemet.

Hva bør man være oppmerksom på når man er i fertilitetsbehandling?

På et tidspunkt hadde vi stressmestringskurs for par i fertilitetsbehandling. Da vi evaluerte, var det interessant å se at begge kjønn hadde lært noe av det kurset.

Mennene fant flere ord om prosessen sin, de fikk et språk for følelsene sine og begynte å snakke mer åpent om det. Kvinnene lærte å holde munn – at det var helt OK å komme med en hvit løgn eller ikke svare hvis man ikke var i humør til å snakke om behandlingen sin. Ikke nødvendigvis si ”det vil jeg ikke snakke om”, men i stedet for bare å svare kort at ”det går fint”.

Et godt råd er å være åpen overfor ens familie og nære venner. Kan de spørre eller skal paret selv fortelle? Hvordan er man sammen med venner som har fått barn, selv om man selv ikke har? Familie og venner prøver seg frem i beste mening. Men de kan begå feil hvis paret ikke selv forteller dem hvordan de ønsker det skal være.

Det kan også være godt å prøve å holde fast på at livet skal være annet enn behandling, avtaler, medisiner osv. Jeg har møtt noen par som helt tydelig hadde funnet på ting å gå sammen om i prosessen – hagen, trening eller lignende.

Hvis man kan, skal man se om man kan holde fast på den kroppslige gleden – at man har en kropp som kan gjøre noen ting i stedet for å se på den som en ikke-fungerende fødemaskin.