Parterapeuten: «Kjærlighet er det mest kompliserte. Det er mye enklere å gå på jobb»

Kanskje synes du også at det er vanskelig. Sexen og samlivet, når man har kjørt litt rovdrift på det i forsøket på å lage et lite menneske sammen. Men hvordan kommer man tilbake på sporet – eller skal man finne et nytt spor?

Skrevet af:

Martin Østergaard

09. juni - 2022


Vi intervjuer Martin Østergaard som er utdannet parterapeut fra Institut for Kreativ Psykoterapi og i familieterapi og veiledning på Kempler Instituttet. Martin Østergaard har skrevet flere bøker om menn og kvinner og samliv.

«Hvordan er sexlivet …?»

«Hvilket sexliv?»

Kanskje har dette vært svaret ditt den siste tiden. Hvis du noen gang har blitt spurt. For når du er i behandling, tar sexlivet og intimiteten sjeldent mye plass i legenes bøker – med mindre du har blitt ordinert hjemmeinseminering. Men det kan bety mye i parforholdet. Uansett hvor mye eller lite det er.

Martin, kan vi gi en endelig definisjon av hva et sunt seksualliv er?

«Det kan man ikke. Det er ikke noe som er ‘normalt’. Noen har mye sex, andre har nesten ikke noe. Alt avhenger av hva man selv synes er passende. Hva er riktig for deg? For dere? Og når man ser på intimiteten under behandling, så finnes det absolutt ikke noe riktig svar eller gjennomsnitt.

Hvis du er i et heteroseksuelt forhold og i behandling, så hører jeg ofte at mannen savner sex, som er et intimt aspekt av forholdet som ofte forsvinner i perioder. Men det er slett ikke uvanlig at kvinner i behandling også bare har et ønske og et behov for å bli begjæret – de savner partneren sin.

Men alt avhenger av hva man kan leve med. Og alt er alltid til forhandling. Slik er det med følelser og sex, det er en vekselvirkning, og det er det som er vanskelig.

Men intimitet handler om mye mer enn penetrering. Det er både følelser – og sex. Det er ikke bare en akt, men selve følelsen av hvordan vi sitter ved frokostbordet sammen, hvor relaterte vi føler oss til hverandre».

Hvis vi prøver å tegne en liten kurve over hvordan intimiteten f.eks. forandres fra at man beslutter seg for å lage et barn til man er ferdig med behandlingen, så kan det se slik ut:

Det starter kanskje med het sex og romantikk for å skape et liv sammen ...

«Kvinner kan kanskje godt omsette den beslutningen til romantikk, mens menn kanskje tenker ‘åh nei, alt det ansvaret’ ...

Det kan være svært motsetningsfylt. For det å treffe beslutningen mellom to mennesker om å lage et barn kan være motsetningsfylt, kanskje også konfliktfylt. Den ene vil gjerne utsette, den andre kan merke at klokken tikker».

Så blir sex langsomt mer rutinepreget

«Det passer! Man kan oppleve at partneren endrer atferd, for nå er der et formål med sexen. Hun ser bedende på partneren. Men den andre parten kan tenke, «har du lyst på meg – eller er det formålet som gjelder?». Sexlivet kan være litt som et termometer; hvis temperaturen endrer seg i forholdet, så slår det ut på termometeret. Noen svingninger er større enn andre, men det kan gå raskt. Det er på mange måter en sensitiv mekanikk, særlig under press hvis man har et brennende ønske seg imellom om å bli foreldre».

Så får sex et fastsatt formål

«Ja, det blir en plikt, og det kan være ganske hardt arbeid. For det betyr også at forholdet blir satt i skyggen, og følelsene blir lagt til side. Her tvinger man seg kanskje til å abstrahere litt fra de vanskelige følelsene. Og så blir ‘oppgaven’ enda mer fremtredende».

Men så kommer det som for mange føles nesten som en forløsning: Man klarer det ikke selv, og nå kommer det en hjelpende hånd

«Ja, på den ene siden en stor befrielse, for endelig er det en forklaring. Men samtidig kan man få en sterk følelse av skyld og skam. Særlig selvfølelsen påvirkes. På dette tidspunktet har sex kanskje blitt vanskelig og komplekst, og så prøver man kanskje med litt humor for å løsne opp – men det er mulig å finne en vei tilbake til intimiteten igjen.

Men det er viktig å si at det ikke går tilbake til slik det var. For mange har det gått hull på noe. Så bare gi opp, for svingende. Gi opp å finne tilbake til det som var. I stedet må dere finne opp noe nytt. Dere er et nytt sted, men dere kan faktisk møte hverandre på ny med en annen sårbarhet som sitter dypt i følelsene.

Ja, dere er forskjellige, med all sannsynlighet. Behov, ønsker, savn. Den ene sier kanskje, «Jeg orker ikke å snakke om det». Den andre føler seg avvist, ufullstendig.

Men slik er kjærlighet. Kjærlighet er det mest kompliserte vi kan utsette oss for. Det er mye enklere å gå på jobb.

Det er derfor så mange raser av sted på kontoret om morgenen. Eller så flytter vi kjærligheten over på eksisterende barn, et kjæledyr, eller surdeig og ølbrygging».

Og så kommer legene, instrumenter og kroppen blir langsomt fremmed

«Her reagerer kvinner svært forskjellig – noen sier «Bare ta de prøvene dere trenger». Andre føler seg invaderte, kanskje også defekte.

Som partner bør du spørre deg selv: «Har konen min det bra?». Og så må du droppe skyldfølelsen hvis du er årsaken til behandlingen.

Det kan være en del av deg som føler at det krever mye omsorg av deg – og samtidig også en del som er fem år gammel og føler seg skjelt ut og skamfull i prosessen. Det kan dere begge underveis. Til deg som kvinne, det er viktig for meg å si at du ikke er diskvalifisert som mamma bare fordi du er utfordret. Men ta også hensyn til din indre sårbarhet. Man kan ikke fjerne skamfølelsene med ren fornuft. Du må ikke ignorere eller dyrke det vanskelige. Du må bare akseptere. Akkurat som når vi trøster barn. Vi forklarer, vi forhandler ikke. Vi aksepterer og sier ‘Det er greit’. Vi er både fornufts- og følelsesmennesker». 

Og så kommer det mer komplekse: Når må man overhodet ha sex med tanke på medisin

«Og her kan alt bli litt laboratorieaktig … Når kan man, og må man? Det kan være tidspunkter hvor man bare må … Men det er viktig å prøve å ta vare på samholdet. I perioden kan man godt trekke seg bort fra intimiteten. Man kan godt si at man akkurat nå er litt mett av hender på kroppen sin. Men det er viktig at man ikke trekker seg bort i skam».

Og til slutt kommer forhåpentlig graviditeten, så en fødsel og så livet som småbarnsforeldre ...

«Det kan virkelig sette et forhold på prøve. Den manglende tiden og overskuddet til hverandre kan være dødsstøtet for parforhold. Initiativet. Men det kan også ende med å være forløsningen. Når alt er overstått, har dere også sjansen til å gjenetablere kontakten og finne nye kombinasjonsmuligheter for å være sammen, og føle hverandre.»

Det høres ut som om dette virkelig, virkelig er hard kost for et parforhold. Både behandlingen, men også tiden etter at man forhåpentlig har lykkes. Hva gjør dette med et parforhold?

«Jeg har lyst til å si at det bør stå et skilt på klinikken hvor der står «Velkommen til helvete». Og på skiltet skal det være en undertekst: «Uansett hva som skjer, så rundt om henne». Å vise omsorg for kjæresten sin kan selvsagt være vanskelig hvis hun spruter ild eller avviser deg. Men her skal du si: «Jo, dette klarer jeg». Vi må snakke pent til hverandre, uansett hvor muggen man er eller om man føler seg som et offer. Fortsett med å være vennlig, selv om du holder på å koke over».

Hvis man allerede sitter og bekymrer seg for forholdet, finnes det noen signaler man kan være oppmerksom på, som kan signalisere at forholdet holder på å kantre?

«Ja, det er egentlig veldig enkelt: Du lei deg. Det er en sånn underliggende tristhet. Du savner kontakten med partneren din. Vær fysiske, vi skal tenne på kroppen igjen. Nuss, rør, gi en klem, det vekker dere. Og husk å rose hverandre. Også selv om man synes den andre er en dust. Ros! Inni er vi bare små sårbare barn, og det er viktig å vise omsorg for den andres indre, sårbare barn».

Intimiteten er svært viktig, særlig når det blir mindre av den. Hvorfor prates det ikke mer om intimitet på klinikkene, f.eks. et lite «Hvordan går det mellom dere»?

«Det er legevitenskapen i en nøtteskall. De behandler det de ser. Og de er under tidspress. Det er ikke tid til å vise omsorg i systemet. Men det kan også være voldsomt for et par å oppsøke en dedikert parterapeut, en de skal forholde seg til – eller følelsen av å si høyt: «Noe er galt». Noe man faktisk kunne hatt stor glede av, er å møte andre i samme prosess. I gruppeterapi eller f.eks. en anonym chat. Kanskje også individuelt – for som par kan mange være på svært forskjellige steder i prosessen og ha forskjellige behov».

Til syvende og sist er det kvinnen som behandles, og det er vanskelig å ikke bli påvirket underveis. Hvordan får man skilt behandlingen fra intimlivet som man deler med seg selv og en partner?

«Det kan ikke skilles fra hverandre. Det hele er jo deg! Du er i en ekstraordinær situasjon, det beste kunne vært at du kunne snakke med andre i samme situasjon, hvis du har overskuddet til det. Den situasjonen du er i, den kan ikke mestres. Hvis du først prøver å mestre det, så er det som om avgrunnen åpner seg, og du faller ned i et hull.

Du kan ikke la være å være vrang til tider; du er under hormonbehandling, noe som skaper enorm frustrasjon. Du må lære å tilgi deg selv og partneren din når dere blir revet med av følelsene deres. Og husk: Det er aldri for sent å si ‘beklager’. Det gjelder dere begge».