Når man vil gjøre hva som helst for en graviditet

Jo lenger man er i behandling, jo mer desperate kan man bli for å lykkes. Det er det mange krefter der ute som vil utnytte og tjene penger på.

Skrevet af:

wawa

15. april - 2022


Man kan bli temmelig desperat av å være i fertilitetsbehandling og se seg selv prøve ting som man tidligere ville ha ristet på hodet av. For Cathrine var det først da hun kuttet ut alt, at graviditeten kunne begynne.

Jeg så engang et oppslag fra en temmelig stor instagrammer. Hun hadde laget sin egen smykkekolleksjon med energisteiner og diamanter. «Kvalitetsenergistein». Og så delte hun bilder av en månestein som tilsynelatende skulle ha en veldig «feminin energi». Og hun tilføyde i teksten sin at den er «god ved menstruasjonssmerter, infertilitet, hormonelle ubalanser og menopause».

En stein som hjelper mot infertilitet? Først ble jeg litt fornærmet, og så kom forargelsen.
For hvis det virkelig var så lett, så hadde jeg kjøpt en hel innkjørsel av dem.

Men jeg har vanskelig for å tro at den virker på min manns dårlige sædkvalitet, når ikke engang de skreddersydde vitaminpillene han har tatt i et par år, har gjort en forskjell. At den kan åpne noens lukkede eggledere, kurere zoospermi, PCOS eller andre typiske årsaker til infertilitet – skeptisk. Pen å se på, det er den. Men nå er det ikke øynene som lager barn.

«I was made for this!»

Vi tok det aller første forvirrede og forvillede skrittet på behandlingens smale sti i 2017. Vi hadde prøvd selv i snart et år, og da granatsjokket først hadde lagt seg, så var jeg egentlig ved godt mot. Vi startet med ICSI-behandlingen nesten på årsdagen for da jeg stoppet med p-pillene. Og det gikk fint. Det var masser av egg, og jeg var i den syvende himmel da de kunne ta ut atten av dem. SÅ mange mulige babyer – I was made for this!

Men da de ringte på den sjette dagen, var vi nede på tre stykker, og det var et fantastisk resultat, ifølge laboranten som overleverte nyhetene til meg. Jeg kunne ikke la være å tenke på hva som skjedde med de femten andre. Det var den andre lille skuffelsen i behandlingsforløpet (den første var at vi ikke kunne gjøre det selv).

Jeg fikk lagt opp alle de tre eggene sommeren 2017. Ett i mai, og så ett de etterfølgende månedene. Det ble til en ekstrauterin graviditet – eller GUL-graviditet utenfor livmoren. Det ble til ingenting. Og ingenting. Tre blastocyster fattigere, en tom fryser og litt mindre håp. På’n igjen på høsten med nye hormoner, nye sprøyter og nye piller. Nytt egguttak. To blastocyster i fryseren. Så mistet jeg en eggopplegging, fordi kroppen min hadde hatt eggløsning av seg selv. En måned trodde vi at vi hadde utført mirakelet selv – men det ble en biokjemisk graviditet.

Menstruasjon. Telle dager på ny, og så en medisinsk kontrollert eggløsning og eggopplegging. Vente-vente. Og så blodprøve. Negative svar. Alt kjørte i sitt eget legekontrollerte spor. Kroppen min var gjenstand legenes befalinger, og den gjorde som den fikk beskjed om, møtte opp på klinikken til tiden og fulgte alle anvisninger. Kroppen min var virkelig bare en kropp, og kontrollen over kroppen hadde jeg lagt fra meg på venteværelset hos sekretærene, så de kunne overlevere den til legene. Men det stadige kontrolltapet over kroppen gav hodet mitt en trang til å gjøre noe selv. Og uten en årelang legevitenskapelig bakgrunn, hva gjør man da?

Man vender seg til Google. Og der blir jungelen til et hav med høy sjøgang, og drevne selgere lurer bak ethvert hjørne.

Jeg kjøpte kosttilskuddet gele royal. For det skulle visst hjelpe med å styrke eggkvaliteten min. Jeg gikk til akupunktur. For det skulle visst hjelpe kroppen min med å gjøre seg klar for egg. Jeg gikk til soneterapi. For det skulle visst få stell på energiene i kroppen. Jeg kjøpte og drakk kullsorte kinesiske urtedråper som jeg skulle dryppe sparsommelig i et glass vann og drikke – tre ganger om dagen. Det lignet diaré og smakte jord. For det skulle visst aligne energiene mine. Jeg fant en IVF-meditasjonsapp som skulle guide meg til mindfulness underveis. Jeg booket yogatimer for fertilitet. Så ringte jeg til en psykolog med spesialfelt i fertilitetsbehandling som kunne støtte oss og snakke oss gjennom hele prosessen.

Det siste jeg rakk å lese om, var «endometrial scratching», eller «priming» – en teknikk hvor du skraper i livmoren for at egget lettere skal sette seg fast når livmoren reparerer seg selv (den vitenskapelige bevisbyrden bak er like blandet som en pose Twist).

Jeg var klar til å utøve vold mot de indre organene mine for å lykkes

Og det skal også nevnes at vi var i behandling på grunn av en mannlig faktor. Det feilte ikke meg noe. Men som kvinne er det likevel du som er pasienten. Og over tid er det veldig lett å påta seg pasientrollen og føle man må fikse noe som man ikke klarer ordne selv. Og jeg var ikke den eneste som ble engasjert. Jeg opplevde også en massiv velvilje fra andre som enten «kjente noen i behandling som …» eller noen som «hadde lyktes med ...». Det var alt fra spesifikke matvarer, å unngå dietter – og en av de villere: En kvinne som til og med var utdannet journalist, sendte meg en artikkel med den nyeste trenden et sted i Asia:

Jeg skulle dampe skjeden min. Sette meg på tvers av en gryte og la dampen rense skjeden min for urenheter (og unngå brannskader)

Det ville gjøre meg mer fruktbar. Sikre «fri passasje». Alt dette, selv om det ikke var jeg som satt med diagnosen – men likevel den som mottok behandlingen. Det var vanskelig å holde meg på fornuftens smale sti. I ren desperasjon grep jeg etter hva som helst, og jeg utvidet hele tiden paletten. På en tur til New York dro vi på en stor utflukt mot Central Station med en lang håndskreven liste over kosttilskudd vi skulle kjøpe med hjem fra et helt spesielt «apotek» som skulle ha alt.

Der får du kosttilskudd i helt andre Supermann-styrker enn her hjemme. Det meste var til mannen min. Torskelevertran. Q10 i sterke doser. Sink. Vitamin C og E. N-acetylcystein. Hver dag ble magesekken hans proppet full med fargerike piller og flytende væsker (når han husket å ta dem da – det diskuterte vi selvfølgelig en del).

På vei mot stupet

Mot slutten av 2017 hadde jeg gått ned fire kilo – og for en med lav BMI allerede, var det nok til at jeg ble anbefalt å stoppe behandlingen. Da gav jeg slipp. På kroppskontroll og på å holde sinnet så målrettet mot én ting – å bli gravid. Og så kuttet jeg ut nesten alt.
Jeg besluttet meg for å ikke følge noen andres anbefalinger, men å fokusere på det som faktisk føltes godt. Det som gjorde meg glad.

Ingen høyere formål med det jeg foretok meg. Akupunktur hadde jeg lest at var anerkjent av flere studier. Men det gav meg ikke noe. Det var ikke noe jeg gledet meg til, og jeg følte meg mest av alt som en av mange nåleputer der vi lå på rekke og rad med en gardin mellom oss.

Jeg kuttet det ut. «Endometrial scratching» eller «priming» var ikke noe man gjorde på vår fertilitetsklinikk. Og når jeg tenker meg om, så er det også vanskelig å forestille seg at et lite liv skulle ha lyst til å spire i et hjem som noen hadde utøvd vold mot. Yogaen fortsatte jeg med hjemme i det stille – men jeg klarte ikke å lytte til de andres historier, det slukket håpet mitt. Urtedråpene og kosttilskuddet ble stående på hyllen i skapet (og ble først kastet da vi tre år senere skulle tømme leiligheten og flytte).

Hva ble igjen? Soneterapi. Det føltes godt å komme et til sted hvor noen la en varm hånd på kroppen min. Ingen instrumenter. Jeg kunne beholde trusene mine på (som jeg av vane ellers kastet av meg i døråpningen så snart jeg så et legekontor). Det var et lite safe space for meg, hvor jeg ikke skulle gjøre noe annet enn å ligge med et lite teppe over meg mens føttene mine ble kjælt med.

Og så ble jeg gravid i januar 2018

Virket soneterapien? Jeg vet ikke. På den ene side blir jeg kynisk og tenker at det var ren biologi – at det bare var akkurat den sammensmeltingen av egg og sædcelle som klaffet. Men ikke mer kynisk enn at da vi skulle i behandling igjen i juni 2020, så turte jeg ikke å gjøre noe annerledes, og tross to års pause, satt jeg der igjen hos soneterapeuten. Det ble et ritual som jeg følte jeg måtte overholde. Jeg turte ikke annet. Til 750 kroner timen.

Og så ble jeg gravid igjen i august 2020

Jeg har ingen annen empiri enn min egen. Og det kan like gjerne være at det var helt tilfeldig. At det bare var «min tur». Det riktige egget. Den riktige sædcellen. Den riktige syklusen. Men jeg har fått spørsmålet et hav av ganger «hva gjorde du?» For akkurat som jeg lette i blinde etter en baby, så gjør tusener av andre kvinner det hver dag. Og mitt svar har vært:

Hold fast på det du synes er fint. Det som gir deg noe. Det du tror på.

Ikke for å få en baby, men for deg. Legene gjør som utgangspunkt alt de kan – og de gjør det med vitenskapen bak seg. Hvis du har behov for å finne din egen vei, som ikke nødvendigvis er evidensbasert, hvis du har behov å føle at du også gjør noe aktivt – så gjør det. Men gjør det kritisk. Gjør det vel vitende om at det er mennesker der ute, bedrifter, som sitter klare til å utnytte sårbarheten din. Og de tjener flesk.

Du kan raskt bli lovet en kur mot infertilitet hvis du bare spiser etter denne dietten, legger en lyserød stein i vinduskarmen ved fullmåne eller hvis du setter underlivet ditt på skrevs over en gryte med dampende varmt vann. Og tro kan flytte fjell. Men problemet kan raskt oppstå hvis effekten uteblir – følelsen av enda et punkt hvor kroppen feiler.

I desperasjonens mørke timer
Slik utviklet det seg for meg. Og det var først da jeg hadde slitt ut meg selv og kroppen min så mye at jeg ble frarådet videre behandling, at galskapen gikk opp for meg. Ritualer og udokumenterte tilskudd. For meg var det først da jeg stoppet med alt, at graviditeten kunne begynne.