Meri: «Jeg måtte på sett og vis bruke hver dag i 8 måneder på å lære at ting kunne gå bra»

Meri Hellman Wiik mistet fire ganger i spontanabort og også en tvilling tidlig i det femte svangerskapet som ble til hennes datter. Det satte dype spor og ledet til et svangerskap fylt av angst og panikkangstanfall.

Skrevet af:

wawa

20. februar - 2022


Da Meri våkner fra en endometrioseoperasjon, får hun og partneren hennes vite av legen at de bør gå i gang med å få barn. Så det gjør de. Men det skal gå tre år før de står med datteren i armene.

Før utredning, behandling, alt det der – hvor var du da i livet?

Jeg møtte partneren min på dansegulvet på det gamle kulturhuset i Oslo i 2015. Jeg skulle være kul og avvisende – og det funket! Haha! Den tredje gangen han spurte om vi skulle danse, sa jeg ja, og det har jeg aldri angret på. Jeg har virkelig en fantastisk støttende mann med en utrolig evne til å beholde roen når det virkelig stormer.

På den tiden vi traff hverandre, møttes de fleste på Tinder hvis de ikke allerede hadde kjæreste, så det føles nesten litt unikt at vi møttes på gamlemåten på et dansegulv. Det var rett og slett ganske romantisk.

Jeg hadde nok en litt naiv og romantisk drøm om at jeg en dag skulle oppdage at jeg hadde blitt gravid uten at vi trengte å planlegge. Derimot visste jeg innerst inne at det aldri ville skje.

Før utredning og behandling var jeg veldig engasjert i jobben som markedssjef i en tech-startup i Oslo. Jeg husker at da jeg ble operert for endometriose, var jeg utrolig glad for at jeg hadde en så fin arbeidsplass som engasjerte meg. Det tok litt av fokuset vekk fra det vonde, og jeg reflekterte mye over hvor viktig det var å trives på jobben og i forholdet – spesielt når andre deler av livet ikke var så lett.

Når oppsto de første tankene om å ville bli foreldre?

Jeg hadde en sterk mistanke om at jeg hadde endometriose allerede fra jeg var rundt 14 år gammel ettersom jeg hadde store smerter ved hver menstruasjon og ellers veldig mange symptomer på sykdommen. Dessverre brukte jeg mange år og legebesøk på å komme til bunns i dette, og jeg fikk ingen diagnose før jeg var 27 år gammel.

Vi intervjuer

Meri Hellman Wiik, 32 år, bosatt i Oslo.
Arbeider med markedsføring og veiledning.

Jeg visste fra ganske ung alder at endometriose kunne lede til fertilitetsutfordringer, så jeg var nok ganske tidlig ute med å fortelle om dette til mannen min – at vi kanskje ikke hadde så god tid hvis vi ville bli foreldre, og at vi egentlig burde begynne å prøve så tidlig som mulig. Samtidig var jeg ikke klar for å bli mamma før jeg nærmet meg slutten av tyveårene.

Etter at jeg våknet fra laparoskopi for å fjerne endometriose i 2017, fikk jeg beskjed om at vi burde prøve aktivt. Da ble det mer alvor av prøving på barn nesten med det samme. Det skulle imidlertid ta 3 år til før vi fikk vår datter. Det er jo gjerne sånn det er for kvinner og par i fertilitetsbehandling – at man har startet med en litt naiv og romantisk tilnærming til det hele. For så å ende opp i en tung prosess som erfaren IVFer. Det er jo ingen som ser for seg at de skal stå flere år i fertilitetsbehandling når barneønsket oppstår. Heldigvis på den ene siden, men også litt synd – da det er tilfellet for flere og flere par!

Var dere på samme sted, samtidig – begge klare for foreldreskap?

Det var nok jeg som var pådriveren for at vi skulle gå aktivt inn for å bli foreldre da alvoret av endometriosediagnosen og fertilitet gikk mer og mer opp for meg. Samtidig tok det ikke så lang tid før vi begge forsto at det kanskje kunne ta lengre tid enn vi hadde håpet.

Vi har nok ikke en eksakt dato for når vi startet å prøve aktivt, men jeg gikk heller ikke på prevensjon fra rundt nyttår 2017. Fra etter laparoskopien i 2017 var vi derimot aktive prøvere med det store målet om å bli foreldre.

Hvordan utviklet tiden seg?

Etter hvert som månedene gikk og jeg ikke ble gravid naturlig, sluttet jeg å kjøpe graviditetstester. Jeg skjønte og visste at ingenting ville skje med mindre vi fikk medisinsk hjelp. Vi var begge kjernesunne, levde en aktiv livsstil, holdt oss unna alkohol og tobakk – og hadde hele det første året med prøving en avslappet holdning til prosjektet. Det stresset meg kanskje lite fordi jeg visste at det ikke ville gå. Det høres kanskje rart ut, men jeg følte egentlig at vi bare talte ned til en fertilitetssjekk og henvisning til IVF.

I ettertid tenker jeg nok at vi kunne oppsøkt hjelp litt før og startet med IVF med en gang vi fikk plass i det offentlige. Men vi var heller ikke da spesielt stressa.

Stresset kom først høsten 2018 da vi startet behandling med Letrozol og jeg oppleve å miste to ganger på kort tid. Da skjønte vi at dette ikke skulle bli lett.

Hvem av dere sa: «NÅ skal vi til legen»?

Vi var hos legen ganske tidlig i forløpet etter at jeg ble operert. Det var fordi vi hadde fått en ganske klar beskjed om at vi måtte oppsøke hjelp hvis det ikke skjedde noe på seks måneder etter operasjonen. Så det var vel legen som sa at vi skulle til legen i vårt tilfelle! Jeg husker jeg ble litt fornærmet av hvor direkte legen var, og kjente på et press. I ettertid er jeg veldig takknemlig for at hun sa ting akkurat som de var. Hun hadde jo helt rett i at vi trengte hjelp!

Fortell oss om ditt behandlingsforløp?

Vi startet med IVF-behandling tidlig i 2019 og opplevde at resultatene ikke var spesielt gode. På det første uttaket fikk vi ett egg til innsett på dag 2. Og ett ble fryst ned. Jeg ble gravid igjen (mitt tredje svangerskap), men mistet i MA i slutten av første trimester. Fryseforsøket senere den våren ga meg en kjemisk graviditet eller tidlig spontanabort. Da tok vi en pause og ventet til august med å starte på nytt ferskforsøk. Da var jeg utmattet av å abortere uten å vite hvorfor. Jeg hadde jo blitt gravid ved hjelp at Letrozol og eggløsningssprøyte to ganger høsten 2018.

Etter den fjerde spontanaborten og utskrapning gangen før var jeg så nedbrutt at jeg på en måte ga litt opp.

Heldigvis fikk vi en veldig fin sommer med godt vær og jeg klarte i den pausen å bygge opp ny giv. Ferskforsøket den høsten ledet til to litt lurvete egg som ble satt inn på dag 3, og det ene ble jo til datteren vår. Jeg er så glad i dag for at jeg fant styrke til dette forsøket. Jeg skjønner derimot ikke helt hvor jeg fant den.

Hvordan påvirket det forholdet ditt underveis?

Som de aller fleste etter en lengre fertilitetsreise hadde vi perioder der ting var vanskelig. Vi taklet sorg, venting og svangerskap på ulike måter. Men igjen, jeg må skryte av mannen min som har en vanvittig tålmodighet og forståelse. Jeg derimot møtte den verste versjonen av meg selv gjennom disse årene, og undrer meg noen ganger over at han holdt ut med meg.

Hvordan følte du deg underveis?

Meris tall

1,5 års prøving hjemme
inkludert en laparoskopi for endometriose,
to sykluser med Letrozol, 2 ferskforsøk
og ett fryseforsøk. Ble gravid ved alle tre
innsettene, men mistet de to første.
På det siste ferskforsøket gravide med tvillinger,
men mistet den ene i første trimester.
Den 5. graviditeten ble endelig til vår datter
Barn: 1 og nummer 2 på vei med termin i mars

For meg var den mentale påkjenningen større enn den fysiske. Jeg reagerte ganske lite på hormoner i forbindelse med IVF, men hadde det veldig tungt da jeg hele tiden var ekstremt redd. Jeg mistet jo fire ganger i spontanabort, og også en tvilling tidlig i det femte svangerskapet som ble til vår datter. Det satte dype spor og ledet til et svangerskap fylt av angst og panikkangstanfall. Det var ingen god opplevelse. Jeg måtte på sett og vis bruke hver dag i 8 måneder på å lære at ting kunne gå bra. Den erfaringen hadde jeg jo ikke fra før – og jeg ventet bare på neste katastrofe. Det kan jeg tidvis kjenne på den dag i dag, men heldigvis fikk jeg god hjelp hos psykolog både under og etter svangerskapet som ble til vår etterlengtede datter.

Opplevde du at forholdene dine ble påvirket?

For meg personlig var det etter hvert veldig vanskelig å oppleve at absolutt alle rundt meg ble gravide omtrent uten å prøve og til og med rakk å få nummer to. Samtidig som jeg ble gravid, men mistet hver gang. Når man nærmer seg tretti, er også omverdenen veldig opptatt av når en skal få barn, og det tærer på både humør, selvtillit og motivasjon.

Hvor står du nå?

Nå er jeg gravid med vårt andre barn som vi i spenning venter på ankomsten til. Det nærmer seg termin, og jeg kan heldigvis fortelle at dette har vært et svangerskap preget av ro. Jeg var vel og merke svært dårlig med kvalme til nærmere uke 28, men det var nesten godt å kjenne på så sterke svangerskapssymptomer. En blir litt rar av å ha så mye vond bagasje på dette området.

Jeg sier glatt «ja takk» til kvalme og oppkast hver eneste dag frem til termin bare for å gå gravid uten angst daglig.

Ser tilbake – hva var den vanskeligste delen?

Den vanskeligste delen var usikkerheten og redselen for at vi kanskje aldri skulle kunne bli foreldre. Det hang en slags ventesorg over meg da diagnosen habituell abort ble stilt. Da var målet om å bli mamma langt borte. Nesten usynlig.

Vi nærmet oss jo et punkt for å prøve noe annet. Jeg hadde begynt å kikke på eggdonasjon og andre alternativer i utlandet.

Men, så var dette før endringen i bioteknologiloven kom. Og alle som er i dette gamet, vet godt at det ikke “bare er å adoptere” eller “bare å bruke surrogat” for eksempel. Det er superkomplisert og kan ta årevis å bli foreldre via adopsjon, og det er et helt annet valg i sin helhet. Noe jeg opplevde at omverdenen hadde lite forståelse for og kunnskap om. Det var også veldig vanskelig å motta råd og meninger om hvordan vi skulle eller burde legge tanken om å bli foreldre bak oss.

Hva skulle du ønske du hadde visst på vei til behandling?

At det ikke er noen garanti å lykkes med IVF.

Se mer om Meri her