Marie: "Jeg tenker at jeg gjerne skulle visst at sorg er helt greit og reelt i denne prosessen, og at man har full rett til å føle det"

Marie visste at hun hadde endometriose og at prosessen frem til en graviditet kunne bli vanskelig. Men hun håpet det ville skje naturlig. Under utredningen finner Marie ut at det ikke er den eneste utfordringen, og derfor ender det i behandling med eggdonasjon.

Skrevet af:

wawa

05. januar - 2022


Marie lærer gjennom utredningsprosessen at hun har flere utfordringer enn endometriose, som kommer til å påvirke veien til å bli foreldre. Hun forteller om å føle en skuffelse når kroppen ikke lever opp til de forventningene man har til den.

Når og hvordan møtte du din partner?

Vi skal tilbake til sommeren 2017. Jeg og min partner ble spleiset av et vennepar av oss. Der hun var min venninne og han var min partners kompis. Han som skulle bli min partner, var på festival sammen med min venninne og hennes kjæreste, jeg satt i en annen del av landet hos ei venninne på ferie. Plutselig tikker det inn en melding på telefonen min fra kjæresten til venninnen min. På den meldingen var det et bilde av han som da skulle bli kjæresten min. Jeg skrev tilbake at han var barsk, og at de sikkert hadde det kjekt. Deretter ble våre snapchatter gitt ut til hverandre og vi begynte å snappe. 6 dager senere da vi begge hadde kommet hjem møttes vi for første gang, og siden har vi tilbrakt tid sammen.

Før utredning, behandling, alt det – hvor var dere så i livet?

Kjæresten min jobbet og jeg var student og studerte til en bachelorgrad som jeg gjorde ferdig i 2019, og da ble vi også samboere.

Når dukket de første tankene opp om ønsket om å bli forelder?

Jeg har alltid drømt om å bli mamma og få en egen familie hele livet, for meg var det naturlig og noe som skulle skje. November 2018 ble jeg og samboeren enige om å prøve å få barn. Det har som sagt alltid vært en naturlig del og jeg var veldig klar for det, så når alt var på plass ønsket jeg bare å kjøre på.

Vi intervjuer

Marie, 29 år.

Hvordan skred tiden frem?

Jeg visste egentlig innerst inne at det kunne ta tid å bli gravid pga. jeg har endometriose. Mine sykluser kunne også tulle noe enormt av og til. Jeg fortalte også til samboeren min at dette nok ville ta lang tid. Samtidig hadde jeg alltid et håp om at vi skulle få det til naturlig og at det kunne skje fort. Det skjedde da ikke. Måned etter måned gikk, men bare en strek på hver en test. Til slutt orket jeg verken å ta graviditetstest eller eggløsningstest. Jeg skjønte innerst inne hvor det bar, og forberedte meg på at vi måtte ha hjelp.

Fortell oss om utredningen – hvordan foregikk det? Hvordan hadde dere det?

Utredningen begynte allerede i januar 2019. Jeg hadde bedt om en gynekologtime for å sjekke, dette fordi jeg hadde en stor cyste på eggstokken og fordi jeg også hadde endometriosesmerter. Gynekologen fikk vite da jeg var der i januar at vi prøvde å få barn, og han ba meg komme tilbake igjen i september 2019 om det ikke hadde skjedd noe til da. Vi fikk beskjed av gynekologen om å ha samleie annenhver dag. Han mente foruten om cysten at alt skulle være bra.

Månedene gikk, og september 2019 kom. Jeg ble undersøkt. De slet litt med å finne den ene eggstokken, og det var vanskelig å telle eggposer, Gynekologen stusser litt denne timen, for hun får ikke alt til å stemme og er litt bekymret. Hun føler at jeg skulle vært henvist nå. Hun ringer opp til St. Olavs, men blir ikke noe klokere. De ber henne vente til det akkurat har gått 1 år, og at hun skal forholde seg til regelen om at man skal ha prøvd å bli gravid i 1 år før man sender henvisning. Ny time ble satt opp i november 2019, da skulle vi dit begge to.

November 2019 kom, fortsatt ingen graviditet på meg. Vi reiste til gynekologen sammen jeg og samboer, samboer måtte levere prøve og jeg ble undersøkt mer. Også nå slet de litt både med å telle eggposer og finne eggstokken, men de gjorde ikke noe mer ut av det og tenkte at det sikkert gikk greit. Det ble også bestemt å sende henvisning til lapraskopi igjen for endometriosen siden det var noe St. Olavs krevde, mente de. Fikk komme inn igjen i februar 2020 for å ordne siste rest til henvisning til St. Olavs.

Februar 2020 kommer og ingenting har skjedd. Det viser seg også at jeg egentlig ikke skulle inn og at de har rotet med timene, men jeg fikk komme inn uansett. Jeg husker jeg gråt i telefonen til sekretæren på gyn/føde fordi jeg var så sliten av alt, og at det var så sårbart. Jeg var sint fordi de hadde rotet det til, og sekretæren fikk gjennomgå. Heldigvis skjønte sekretæren hva som lå under dette, og hun trøstet meg. I ettertid ser jeg at det nok var en reaksjon som kom ut i det vi sto oppi der og da.

Da jeg kom inn på den timen som var i februar 2020, undersøker de meg igjen, og fortsatt synes de det er litt vanskelig å telle eggposer, men de mener det skal gå fint dette og smiler der de står. De ordner klar en henvisning til St. Olavs og fyller ut formalitetene. Samboer er ikke med på denne timen så når detaljene om han skal fylles ut, så ringer jeg han og setter han på høyttaler. Når timen er ferdig, blir jeg sendt opp til lab og får tatt blodprøver. Nå var jeg lettet over at noe av henvisningen var sendt inn og at nå skal vi endelig få hjelp. Nå skal det løse seg, nå skal det endelig bli baby, tenkte jeg da.

Jeg er glad jeg ikke visste det som skulle komme.

Mai 2020. Dagen for laparoskopi er her, jeg møter opp nervøst på dagkirurgisk hos lokalsykehuset. Det er min 3dje laparoskopi for endometriose så det er ikke noe nytt, men nervene sitter der lell. Jeg har på forhånd ringt og snakket med sykepleiere osv. at jeg er veldig nervøs og trenger litt ekstra for å komme meg gjennom dagen. Allerede når jeg står i kø for å komme inn på værelset der sengene er for observasjon før operasjon, kjenner jeg tårene presser på. Dagkirurgisk ligger rett ved siden av fødeavdelingen, og akkurat den morgenen så er en baby blitt født, babyen gråter.

Jeg knekker totalt sammen, men klarer å skjerpe meg i det jeg blir vist inn på observasjonsrommet.

Fortsatt hører jeg barnegråten. Jeg mottar et glass med noen piller og hiver dem i meg. Krysser fingrene for at de fungerer kjapt. Det gjør de. Heldigvis er jeg først ned på operasjonssalen den dagen. En sykepleier triller meg ned i senga. Jeg ligger på senga og gråter, for rundt meg hører jeg barneskrik og ser foreldre trille sine nyfødte, og foreldre som tar med sine nyfødte barn hjem. Som jeg lengtet der jeg lå. Jeg kommer ned på operasjonssalen og blir operert, alt går smertefritt for seg og leger og sykepleiere er eksemplariske. Jeg våkner og er kvikk og rask med en eneste gang. En lege kommer inn og forteller meg at de har fjernet noe endometriose, så når vi nå får hjelp via IVF, så skal dette gå lett som en lek mener legen. Hun ønsker meg lykke til og sa at neste gang jeg ser henne er på fødestua. Denne dagen blir resten av henvisningen opp til St. Olavs for IVF sendt.

Når lå svarene klare til dere og hvordan mottok dere dem?

Vi fikk ingen svar fra selve lokalsykehuset utenom at de hadde funnet endometriose. Men dette visste vi fra før av. Prøven til samboer var også fin og akkurat slik den skulle være. Svarene fikk vi ikke før overlegen på St. Olavs tok oss inn høsten 2020. Resultatene var nedslående, i tillegg til endometriose så hadde jeg også meget lav AMH, ultralyd av eggposene speilet AMH-verdiene, FSH var også altfor høy. Håpet som lokalsykehuset hadde gitt oss med at dette skulle gå lett, brast på et sekund.

Fortell oss om de første følelsene rett etter utredning

De første følelsene etter utredning var lettelse. Selvfølgelig skulle vi ønske at dette gikk naturlig og at vi slapp å få hjelp. Men siden lokalsykehuset hadde gitt oss så gode prognoser, så regnet vi med at dette skulle være fort gjort. Vi var håpefulle, glade, og meget spente på alt vi hadde foran oss. Vi drømte om graviditet og barnet som vi så for oss som skulle komme. Dette brast en del da vi kom på time hos St. Olavs første gang og vi virkelig fikk vite hvordan det sto til. Da ble vi usikre og litt redde, men fortsatt håpefulle på at det skulle gå med hjelp.

Hva var neste skritt?

St. Olavs var veldig usikre på om de skulle godkjenne oss for IVF pga. de dårlige resultatene. På første time så ble også eggdonasjon nevnt som et alternativ. Men vi var heldige og fikk prøve IVF. Neste skritt var å vente på menstruasjon for å sette i gang med første IVF-behandling.

Fortell oss om behandlingsforløpet – hvilken behandlingsform, når startet dere, hvilke tanker, frykt/glede romsterte underveis?

Første IVF-forsøk ble satt i gang oktober 2020. Vi ble satt på kort protokoll med Bemfola, Menopur og Fyremadel. Jeg gledet meg til å sette i gang og var kjempespent på hele prosessen. Jeg husker jeg var super nøye med å blande sprøytene og var livredd for å gjøre noe feil. Jeg husker jeg skulle sette min første Fyremadel, og satte den på låret. Jeg klarte da å treffe en blodåre, jeg ble livredd og trodde faktisk jeg skulle dø. Etter det satte jeg den i magen. Jeg har egentlig sprøyteskrekk, men å sette sprøytene gikk veldig fint når jeg tenkte på hva premien kunne være, litt klønete i starten slik som med Fyremadel, men etter hvert ble jeg en mester å sette sprøyter, overalt hvor jeg var kunne jeg sette en sprøyte, lett som en plett. Når det var klart for å ha kontroll for å sjekke eggposene, dro jeg spent oppover for å se om det hadde skjedd noe med eggposene. Da jeg kom opp til St. Olavs og inn til legen, kunne jeg lese med en gang på legen at det ikke var bra. Det hadde ikke skjedd noe som helst ennå og jeg måtte bare fortsette med sprøytene. Det ble noen turer oppover på kontroll, eggposene vokste sakte og det var dårlig reaksjon på medisinen.

Til slutt etter 23-24 dager med stimulering sa legene at nok var nok. Dag for uttak ble bestemt og jeg dro hjem og var kjempespent på det som skulle skje.

Dagen for uttak kom, jeg skalv av nervøsitet. Uttaket var vondt, men det gikk veldig bra. Jeg fikk ut 2 eggposer som det var egg i, og det ene ble satt inn. Det gikk ikke mer enn 9-10 dager så begynte jeg å fossblø, og jeg forsto at dette ikke hadde gått. Jeg var lei meg og en smule irritert fordi kroppen ikke ville samarbeide, men jeg trøstet meg med at det var vanlig å bruke mer enn ett forsøk, og at nå på neste forsøk så ville kroppen forstå mer hva den skulle gjøre. Jeg ringte St. Olavs og meldte meg på nytt forsøk med en eneste gang.

Andre ivf-forsøk ble satt i gang februar 2021, denne gangen med kun Bemfola og Fyremadel. Også denne gangen var jeg spent, samtidig visste jeg hva jeg gikk til så jeg hadde en helt annen trygghet dette forsøket. I dette forsøket doblet vi dosen på Bemfola. Og det fungerte helt greit viste det seg da jeg kom på kontroll, men denne gangen ønsket de å prøve noe som heter DuoStim, altså to uttak på samme syklus. De mente jeg kunne få til flere egg som kunne bli lagret før det var for sent. Jeg godtok dette selv om det ville bety lengre tid, men tanken på å ha flere egg i fryseren gjorde at jeg takket ja til å forsøke. Det tok ikke lang tid før vi fikk første uttak, det var 1 egg de så for seg å få ut. Dagen for uttak kom og jeg hadde skikkelig troa på at dette skulle gå, inn på operasjonssalen og opp i stolen, hadde denne gangen bedt om mer smertestillende siden jeg hadde litt for vondt i 1 uttak. Jeg ønsket også at laboratoriefolkene skulle si fra når de fant egg inni eggposene slik at jeg visste hvordan ståa var underveis. De begynte å ta ut eggposer, og leverte de to til laboratoriet. Jeg ventet og ventet på at de skulle si at de hadde funnet egg inni eggposen. Syntes det tok litt vel lang tid med tanke på at de bare hentet ut 1 egg.

Dessverre var den tom.

Jeg ble helt hjerteknust og brast ut i gråt, da gjorde legen det som jeg ser på som noe av det fineste jeg har opplevd fra en lege, hun trøstet meg og klemte meg. Jeg visste ikke at jeg trengte det der og da, men det gjorde jeg.

Det var skikkelig fint. Etter å ha rast fra meg litt og skuffelsen til både meg og samboer hadde lagt seg, var vi klar for en ny stimuleringsrunde etter pause i 5 dager. Denne runden ble kjapp, og det tok ikke lange tiden før vi kunne få uttak. Dette var skikkelig digg syntes jeg etter å ha stimulert lenge de siste gangene. Dagen for uttak kom, og de fikk ut 4 egg!!! Vi var helt i ekstase og jublet på veien, jeg sjanglet meg glad ut fra sykehuset og var i en salig lykkerus. Jeg var svimmel og kvalm etter å ha blødd mye etter uttaket, men lykkerusen overdøvde det meste. Nå var det bare å holde pusten i 5 dager for å se om noen klarte seg til blastocyst og kunne fryses. Etter å ha holdt pusten i 5 dager ringte jeg oppover til St.Olavs for å få vite ståa, jeg hadde et håp om at i iallfall 1 blasto var blitt til. Etter at sykepleieren hadde sjekket i notatene sukket hun, og jeg skjønte med en gang hva det betydde. Ingen hadde klart seg, alle hadde falt fra. Jeg var igjen helt sønderknust, hvorfor gikk det ikke? Jeg meldte meg til nytt forsøk med en eneste gang, jeg skulle ikke gi meg helt enda.

Innerst inne skjønte jeg nok hva som kom til å skje, men jeg måtte bare gi det et forsøk til.

Når startet dere opp på neste forsøk?

I april 2021 begynte et nytt forsøk. Denne gangen prøvde vi Menopur, denne skulle gjøre underverker mente de. Jeg hadde en ganske høy dose og det kjentes. Jeg hadde dundrende hodepine hver dag, og det kjentes ut som jeg svettet Menopur. Det gode her var at jeg kjente at det skjedde noe. Jeg kom på kontroll og de var strålende fornøyde, for her hadde det skjedd noe mente de. Jeg fikk 1 kontroll til, og etter det fikk jeg uttak. Sjeleglad for å slippe flere stimuleringsdager! Uttaksdagen kom, og jeg var gruelig spent, med 2 dårlige opplevelser som hang i var det ikke lett å slappe av. Jeg ble ført inn på operasjonsrommet, og det var nok ikke bare jeg som var spent, men alle som var i det rommet holdt pusten for meg og krysset alt for at det var egg inni eggposene. De hadde beregnet 3 egg ut. Legen starter og tar ut eggposene og gir dem over til laboratoriet, jeg holder pusten for å høre om de sier at det er egg inni.

Alt jeg er hører er tomt, tomt og beklager, men eggposen er tom. Jeg skjønte der jeg lå at nå, nå var det over med mine egne egg. Der og da visste jeg at nå var det donoregg neste.

Jeg tørket tårer og reiste meg opp, orket ikke å vente på klarsignal til å reise meg, ordnet med klærne selv, svimmel og blødende la jeg meg ned på sengen og ble kjørt inn på observasjonsrommet.

Akkurat da telte ingenting annet i hele verden, verden sto stille, den raste, det svartnet, hjertet knuste, jeg var sint, lei meg og forbannet på kroppen min.

Sykepleier kom og snakket med meg og sa at jeg skulle få snakke med legen før jeg dro hjem. Jeg ringte samboer og sa de var tomme igjen, skuffelsen var til å ta og føle på for oss begge to. Etter å ha hvilt i en 30 minutter var jeg lei og gikk til legen for å ta en prat. Der kom vi til enighet om at donoregg er det beste neste steg. Vi tok en oppsummering av forsøkene mine og hva som hadde skjedd. Der og da kom det en ro, og at nå skulle jeg slippe å presse kroppen min mer og heller la den hvile til det ble oppstart med eggdonasjon.

Hva tenkte du om muligheten for eggdonasjon?

I ettertid har tankene svirret mye om eggdonasjon er det rette, og om jeg kunne ha hatt et siste forsøk meg egne egg. Hver gang lander hodet og hjertet på at eggdonasjon er det rette, og hver gang lettes kroppen min når jeg tar det valget for meg selv. Jeg vet med meg selv at det valget vi har tatt er det rette, vi vet det begge to. Vi var en periode på venteliste hos St. Olavs for eggdonasjon, men etter alt vi har vært gjennom orket jeg ikke å vente lenger og startet prosessen hos Medicus i Trondheim for eggdonasjon.

Hvordan påvirkede det parforholdet underveis – ble dere merket av det? Ble deler av forholdet endret?

Denne prosessen gjorde at vi ble mere sammensveiset og ble mye mer modne begge to i prosessen. Vi har vokst mye begge to på denne prosessen vi har vært gjennom.

Vi har lært oss mer om hverandre både på godt på vondt, men alt i alt har det styrket oss. Det har vært viktig å godta at vi har forskjellige måter å reagere på og snakke om ting på. Noe som vi har satt høyt er at denne prosessen ikke skal stoppe oss i å leve, og det har det ikke gjort, vi har aldri stoppet å planlegge å dra på en konsert eks fordi vi kanskje kan være gravide etc.  Men selvfølgelig har vi blitt merket av det, vi er ikke den samme som for 2 år siden hverken jeg eller han, og sånn er det jo i livet, man forandrer seg gjennom fasene man går gjennom og det er helt naturlig.

Maries tall

IVF kort protokoll
4 egguttak og 1 innsett
Venter på oppstart av donoregg
Graviditeter: 0

Hvordan har/hadde du det underveis – ble kroppen veldig påvirket av situasjonen/medisinen? Hvordan hadde du det psykisk?

Psykisk synes jeg det gikk veldig greit her, det tror jeg har med å gjøre at jeg var veldig bestemt på at skulle jeg ha barn, så måtte jeg gjennom dette. Jeg var også flink til å snakke om det, og det tror jeg gjorde godt. Jeg har selvfølgelig vært lei meg, sint og hatt reaksjoner, men det er helt normalt, og det har jo også vært en livskrise man har stått i og står i når man ikke får til å få barn. Jeg har hatt perioder med sorg, og kjent på nye følelser. Heldigvis har jeg gode verktøy for å håndtere dette så det har gått veldig fint, at jeg har et godt grunnlag fra før av, det er jeg veldig takknemlig for. Når det kommer til det fysiske, så merket jeg at jeg fikk en del hodepine og var en del kvalm, ble også lettere bilsyk av sprøytene, ellers slapp jeg billig unna! Men jeg merker at kroppen har forandret seg fysisk, det har vært viktig for meg å opprettholde gode rutiner med å gå tur og ha styrketrening, det har gjort underverker. Samtidig har det også vært en prosess å se at kroppen har forandret seg, det har vært litt hardt,

men vet at dette er for en periode og at det vil bli bedre.

Opplever/opplevde du at relasjonene dine ble påvirket? – hvordan?

Har hatt et godt nettverk av venner og familie som har vært fantastiske i denne prosessen, jeg er heldig. De har ikke visst hva alt er osv. Men de har spurt og vært nysgjerrige på prosessen, det synes jeg har vært veldig fint. Tørr å spørre, det er fint.

Status nå: Hvor står dere nå?

Nå står vi i den berømte ventebobla. Vi startet prosessen med eggdonasjon hos Medicus i Trondheim i mai 2021. I november 2021 ble prøven fra samboer sendt ned til Finland der donor skal finnes. Vi venter på at det skal bli funnet donor til oss, og at vi kan starte behandling. Nå er det ikke mer vi kan gjøre enn å vente. Jeg håper så inderlig på vinteren/våren 2022.

Når du ser tilbake – hva var det vanskeligste?

Det vanskeligste var all jobben som ble gjort med sprøyter, reising frem og tilbake, alle timene, de tøffe beskjedene, fri fra jobb for mannen osv., og så ble det ingen resultat av noe som helst. Den tomheten som kom etterpå når uttakene var unnagjort og det var ingenting å falle tilbake på verken av egg eller noe på frys, det var tøft.

En følelse av at kroppen svikter deg og at man ikke klarer det en kvinne liksom «skal» klare å gjøre. Det var også veldig tøft at samboer ikke fikk være med på alt pga. covid-19, det er sårt å tenke på.

Hva ville du gjerne ha visst på vei i behandling?

Jeg vil her gi skryt til overlegen på fertilitetsavdelingen som var realistisk ved første møte, og som hele veien var realistisk, men luftet mulighetene underveis når det ikke gikk veien. Det gjorde at avgjørelsen om eggdonasjon gikk lettere og at overgangen gikk greit, når det hele veien egentlig lå litt i bakgrunnen at det kunne ende med den avgjørelsen. Tror det hadde vært verre om legen hadde vært overdrevet positiv og det ikke var reelt.

Ellers tenker jeg at jeg gjerne skulle visst at sorg er helt greit og reelt i denne prosessen, og at man har full rett til å føle det.

Også at ting tar tid slik at man alltid må være frempå i denne prosessen.

Se mer om Marie her