Mari Heger: «Noen ting er det umulig å forberede seg på i forkant, andre ting i prosessen må man erfare selv.»

Mari skulle gjerne visst at det er normalt å ha flere forsøk før man lykkes, og at det, selv med en dårlig syklus eller to, ikke er avgjørende for det endelige resultatet. Det er normalt.

Skrevet af:

wawa

06. februar - 2022


Mari forteller om reisen der de har kjempet, ofret og brukt utrolig mye tid og penger på å skape en familie. Det har gitt en sterk følelse av at når de har stått i dette sammen og kommet seg helskinnet gjennom det, er det ingenting som kan slå dem.

Før utredning, behandling og alt det der, hvor var dere i livet?

Vi møttes i Trondheim for snart 17 år siden.

Før vi startet med utredning og behandling, var begge to i full jobb. Vi visste begge to at vi ville ha barn på et tidspunkt, men det var ikke noe vi stresset med. Begge var i god form og ikke minst, vi var unge. På det tidspunktet jobbet jeg i barnevernet og han som markedsfører i et reklamebyrå i Trondheim. Christian var på jordomreise, og jeg møtte han på en 3 ukers ferie i Tanzania, og videre til Zanzibar. Der gikk han ned på kne og fridde til meg. Vi giftet oss i 2011, da hadde vi vært sammen i 6 år. I tiden før og etter bryllupet fortsatte jeg med utdanning innen mental trening, terapi og coaching, og startet etter hvert opp for meg selv. Vi hadde mye å gjøre i jobbene våre begge to. Ellers gikk mye av tiden vår på å være sosiale. Det var og er sjelden en uke uten fullt hus hos oss.

Vi intervjuer

Mari Fevaag Hege 37 år.
Arbeid: Fertilitetscoach,
jobber ved Medicus Fertilitetsklinikk.
Partner: Christian Ring Heger, 37 år
markedsrådgiver. Bor i Trondheim.

Når begynte dere først å tenke på ønsket om å bli foreldre?

Jeg var klar for å få barn noen år før Christian. Det var nok rundt 24/25-årsalderen, men han ville vente. I starten ble jeg både irritert og sur på han fordi han ikke ville ha barn akkurat nå, og jeg husker godt at jeg ble usikker på om han noen gang kom til å ønske seg barn. Heldigvis er vår sterkeste styrke som par at vi har en utrolig god og fin kommunikasjon, vi hadde mange samtaler rundt tema barn. Jeg forstod etter hvert hvorfor han ville vente, han likte livet vi hadde her og nå, bare oss to.

Han visste kanskje på det tidspunktet at han skulle fri til meg, noe jeg ikke visste, så han hadde nok et ønske om å få frieri og bryllup på plass før vi gikk videre med graviditet og barn. Han hadde også et veldig fint poeng. Han fortalte meg at han kjente godt til det livet vi hadde her og nå, og det likte han veldig godt. Han var ikke villig til å gi slipp på det riktig enda, for å starte på noe som han ikke kjente. Jeg forsonet meg med det, og la barneønsket til side på det tidspunktet.

Da vi aktivt gikk inn for å prøve å få barn, var vi på samme sted. Begge var klare for å få barn og bli en familie. Jeg merket veldig fort at ønsket om å bli mamma, se Christian i papparollen og oss som en familie hadde vært der lenge, men jeg hadde satt det på vent. Så da vi tok det opp igjen for alvor, kom bildet om hvordan det skulle bli, raskt opp hos meg. Jeg kunne se meg selv som gravid, hvordan vi skulle presentere det for venner og ikke minst kommende besteforeldre.

Jeg kan fortsatt huske hvor mye jeg gledet meg til akkurat det, å komme med en positiv overraskelse om en graviditet.

Når gikk dere i gang med å prøve?

Etter bryllupet i juli 2011 reiste vi til Frankrike og hadde en bryllupsreise på hele 4 uker. Jeg hadde sluttet på prevensjon 1 år før det, men vi prøvde ikke på å bli gravid da. Men på bryllupsreisen stod det ikke på manglende prøving. Jeg hadde en drøm om at det skulle klaffe da. Tenk å kunne komme hjem til familie og venner å si «Surprise, jeg er gravid». Jeg hadde vært klar for dette så veldig lenge, så da vi faktisk startet med å prøve, føltes det som jeg hadde ventet lenge allerede.

Vi prøvde på egen hånd i nesten 2 år. I starten gikk det fint, vi hadde mye lyst og pågangsmot på prøvingen, men etter hvert som månedene gikk, ble det verre. Vi fikk aldri en positiv test, bare menstruasjon og masse tårer.

Sexen ble annerledes, lysten forsvant. Det ble mer stress, hodet var fullt av tanker om hvorfor det ikke gikk, hva kunne være galt.

Jeg gikk raskt inn i tankene om at det måtte være noe galt med meg. Jeg har tidligere i ungdomsårene hatt ganske kraftige spiseforstyrrelser, der jeg mistet menstruasjonen i godt over 2 år. Jeg hadde vært frisk i flere år, men kunne merke at selvbebreidelsen over at jeg «styrtet» kroppen min i ung alder, skulle staffe meg nå.

Tidligere var min måte å regulere vonde følelser og vanskelige tanker på, å ta kontroll over matinntaket. Det var nære på at det skjedde igjen, men jeg klarte heldigvis å unngå den strategien. Akkurat det, at jeg klarte å unngå å begynne med å kontrollere matinntaket mitt, er jeg så glad for, og innmari stolt av i dag. Det var en seier for meg oppe i alt. Det skulle gjøres forsøk hver eneste måned, vi måtte treffe hver måned, hvis ikke gikk vi glipp av en sjanse, og hva om det nettopp var den sjansen vi hadde. Syklus og eggløsning ble et stort fokus i hverdagen.

Spesielt jeg levde fra mens til mens. Prøvingen ble styrende for hva vi gjorde og ikke gjorde.

Hvis jeg hadde eggløsning, kunne f.eks. ikke Christian reise bort på det tidspunktet. Det ble etter hvert en del fine opplevelser som måtte avlyses bare på grunn av min eggløsning. Det ble altoppslukende, spesielt etter 6-8 måneder med aktiv prøving.

Mitt stress ble etter hvert også stressende for Christian, han kjente på et sterkt press om å levere en «oppgave», det var flere ganger det ikke gikk. Sexen ble rett og slett for vår del noe vi måtte gjøre, ikke noe vi hadde lyst til å gjøre. Det ble mer og mer «pliktsex» fremfor lystbetont sex. Sex og samliv er sentralt i et parforhold, og når det blir såpass dårlig over tid, gjør det noe med oss som par. Vi merket i hvert fall at denne typen prøving tærte på forholdet vårt. Igjen klarte vi å kommunisere etter hvert, og vi fikk snakket om situasjonen vi befant oss i. Christian fikk sagt hva han følte og tenkte, og ikke minst hva som var viktig for han, og det samme med meg. Vi klarte å finne en måte å leve på i denne nye situasjonen, som kunne ivareta forholdet vårt, hverdagen vår, og nærheten mellom oss to.

Hvem av dere sa, «NÅ går vi til legen!»?

Det var mye frem og tilbake, skal vi få hjelp? Skal vi prøve litt mer? For begge to var det en følelse av nederlag å ikke skulle få det til på den naturlige måten. Håpet om at det kanskje var en mulighet å få det til på egen hånd, gjorde nok at vi holdt på litt for lenge etter min mening. For Christian var det mye nerver knyttet til å levere sædprøve, både fordi det var noe som kjentes klinisk og rart ved å levere en sædprøve på en klinikk, men aller mest spent og nervøs var han nok for svaret som skulle komme i etterkant.

Han var livredd for å få tilbakemelding om at du kan dessverre ikke få egne genetiske barn.

Som jeg så vidt nevnte tidligere, var jeg sikker på at det var noe alvorlig galt med meg. Jeg var på et tidspunkt så nervøs at jeg følte det ikke var noen vits i å få det bekreftet. Det var mange tanker som gjorde det vanskelig for meg. Jeg var nok aller mest redd for å få beskjed om at jeg ikke kunne få barn, og da var det litt bedre å leve i håpet litt lenger. Jeg var også redd for at jeg ikke kunne gi Christian det han ønsket seg, det gjorde også fryktelig vondt å tenke på. Etter to år uten en eneste positiv test ble vi bare enige om å bare hoppe i det og ta det som måtte komme. Vi ville ha barn og skjønte vel med tiden at vi mest sannsynlig måtte ha hjelp. Det var en seig og lang akseptering.

Fortell oss om utredningen?

Å starte med utredning var med blanda følelse, begge kjente på en følelse av nederlag, selv om vi visste at det var riktig å gjøre det. Jeg var sliten og redd på samme tid. Jeg hadde aldri vært gravid og var virkelig redd for hva prøvene og undersøkelsen skulle vise. Samtidig klarte jeg ikke å gi helt slipp på ønsket jeg hadde om å få det til selv, det var vanskelig å akseptere. Jeg klarte ikke å se at det kunne bli fint likevel.

Når fikk dere svarene fra utredningen, og hvordan mottok dere dem?

Jeg kan faktisk huske som om det var i går den dagen vi var på utredningstimen. Vi satt inne på kontoret til legen, det var også en sykepleier der inne sammen med oss. Jeg hadde tatt flere blodprøver gjennom hele syklusen min, Christian hadde levert sædprøve, og jeg skulle gjøre en gynekologisk undersøkelse med innvendig ultralyd, en sjekk om egglederne var åpne og om alt så fint ut inne i livmoren min.

Å sette meg i den stolen, med bena i været og spotlighten rett på, for første gang knyttet til ønsket om barn, gjorde at kroppen min gikk i helspenn. Undersøkelsen som skulle gjøres, ble så vond og så ubehagelig at jeg besvimte.

Vi fikk gjennomført de undersøkelsene som skulle gjøres, men det husker jeg ikke så mye av. Det legen kunne fortelle oss, var at Christian hadde normal sædkvalitet, og akkurat på det tidspunktet han forteller oss det, fikk jeg et iskaldt gufs nedover ryggen, jeg ventet bare på «Det er nok hos deg problemet ligger, Mari». Jeg ventet på å kunne si, det var det jeg visste. Så da han sa: «Vi skal nok få deg gravid, men det kan ta tid og vi vet ikke per nå hva og hvor mye dere må gjennom for å komme over målstreken. Du har redusert antall egg for din alder, men det er egg der, så dette skal vi klare.» Jeg ble så glad. Jeg kan huske at jeg ropte til Christian: «Jeg har egg!!!» Jeg har nok aldri vært så glad for å høre at jeg hadde egg. Det var en enorm lettelse å vite at det fantes en mulighet.

Vi var ganske så håpefulle, optimistiske og egentlig litt glad for de svarene vi fikk etter utredningen. Det vi satt igjen med, var at dette var mulig. For meg snudde mye etter utredningen. Følelsene og tankene jeg hadde om at det å få hjelp var et nederlag, ble plutselig en stor mulighet, noe jeg over natta ble veldig takknemlig for. Jeg fikk tilbake håpet mitt, og klarte å se for meg at jeg også en dag skulle få oppleve å bli gravid. Vi var innforstått med at det fortsatt kunne ta tid, men akkurat der og da var det nok å få høre av legen at «de skulle klare å få meg gravid».

Legen anbefalte oss enkeltstimulering i tre runder. Som vil si at jeg fikk en tablettkur for å modne opp egg i starten av syklusen min. Deretter var jeg inne på en ultralyd like før eggløsning, jeg fikk eggløsningssprøyte, og deretter hadde vi målrettet sex i 48 timer. Ingen av disse tre rundene førte til en positiv test for oss.

Og vi fikk et ganske tydelig råd fra klinikken om å gå videre til IVF.

Fortell oss om behandlingsforløpet?

Vi ble rådet til å fortsette med IVF, og på det tidspunktet kjentes det ikke ut som vi hadde noe annet valg. IVF var helt nytt for meg, også for Christian. Vi visste ikke om noen andre som hadde fått behandling med IVF. Jeg følte meg heldig for at muligheten fantes, men likevel annerledes enn alle andre. Det var en merkelig blandet følelse.

På det første forsøket vårt ble det gjort både IVF og ICSI, de ville se om befruktningsevnen kunne være årsak til manglende graviditet hos meg, Men befruktningen ble like god med IVF, som ICSI. Sprøytene jeg skulle ta for å tilsette kroppen de hormonene den trengte, ble jeg fort vant til å sette. Det var uvant og litt ekkelt i starten, men det ble en rutine etter hvert for min del.

Det var bare venstre eggstokk hos meg som modnet egg, og det var ikke mange egg å forvente ved egguttak. Vi hadde likevel håp om at dette kunne gå og var positive under første forsøk. Jeg var ganske så neddopet av alle medisinene jeg fikk før egguthentingen og opplevde ingen smerte. Det var en god erfaring å ta med seg. Det ble bare 1 egg å sette tilbake på første forsøk og jeg ble ikke gravid. Nedturen var tung og vond. Skulle ikke IVF heller kunne gjøre meg gravid?

Etter dette hadde vi to nye runder med hormonstimulering og egguttak. Fortsatt lite egg ut, men vi fikk satt tilbake to embryo begge gangene, men ingen positiv test. På forsøk nummer 3 kunne jeg merke at det ble tyngre, det var liksom ingenting som kunne gi meg et tegn på at dette noen gang skulle gå. Jeg følte ikke at dette var noen vits, jeg hadde ikke lyst til å gå i gang med nytt forsøk, men samtidig følte jeg ikke at jeg hadde noe valg. Jeg ville bli mamma, vi ønsket oss barn, og dette måtte vi gjøre om det skulle bli en realitet.

Christian sa på dette tidspunktet at vi skulle ta en pause. Fokusere på oss og hverdagen vår igjen. Der og da var jeg ikke enig, men det var en viktig avgjørelse for oss.

Det var både viktig og godt å ikke være i aktive forsøk Jeg ble sykmeldt en lengre periode og målet var at jeg skulle få ta meg inn og få alt litt mer på avstand.  Denne tiden var veldig viktig for meg, den hjalp meg blant annet til å få flere perspektiver på det jeg stod i, som var viktig for meg da vi startet på forsøk fire. Jeg jobbet mye med meg selv, mine tanker og følelser. Jeg brukte tiden ganske så godt om jeg skal si det selv, til å bygge meg selv opp mentalt.

Da vi startet på forsøk fire, var jeg mer på oversiden mentalt. Jeg hadde begynt å trene, noe som virkelig var viktig for meg. Jeg hadde bestemt meg for å fortsette med treningen under forsøkene også. Det var godt å være i gang igjen, og denne gangen fikk vi ut litt flere egg, vi fikk satt inn to og ett på frys.

Etter dagene med venting, og jeg skulle ta blodprøve, visste jeg at noe var annerledes. Jeg klarte ikke å dy meg, jeg måtte ta en hjemmetest.

Jeg var så nervøs, kanskje fordi jeg hadde et reelt håp om at dette kunne være første gang jeg var gravid. Testen viste positiv, jeg var gravid. Da klinikken ringte for å bekrefte graviditeten, ble jeg helt satt ut. Er det mulig? Er dette virkelig sant? Jeg hoppet mellom en sinnssyk glede og vanskeligheter med å forstå. Det tok noen uker før jeg faktisk forstod at dette var virkelighet. Det var sommerferie og vi fikk ikke tatt tidlig ultralyd før sommerferien. Det var en glede for meg å ikke drikke alkohol gjennom ferien, det hadde jeg ventet lenge på.

Etter sommeren var vi inne på den første ultralyden. Vi var da kommet til uke 11. Jeg var nervøs, men også veldig spent og glad for å endelig få hilse på den lille der inne. Da legen så på skjermen, skjønte jeg med en gang at noe var galt. Det var helt tomt. Det var sort, ingen liv. Jeg husker legen sa: Ingenting. Han var like i sjokk som oss. Det var så stille i det rommet. Jeg ville helst bare løpe ut, bort fra alt. Det var bare dette som manglet, når det endelig skulle gå vår vei, skulle det ikke gå da heller. Vi holdt rundt hverandre og gråt. Hva som lå i vente, er jeg veldig glad for at jeg ikke visste på det tidspunktet. En medisinsk abort, som endte med så kraftige smerter, ingen blødning, besvimelse og ambulanse. Da jeg lå på sykehuset etter utskrapingen var jeg i morfinrus,

men smertene jeg opplevde tok over smerten jeg hadde i hjerte.

Det var på en rar måte godt, jeg fikk litt pause fra alt det vonde, på en annen måte. De emosjonelle smertene kom i dagene etterpå. Jeg dro på hytta med mamma og pappa. De har hver sin rolle. Mamma prater, og pappa gjør. Jeg var på multetur med pappa og fikk pratet gjennom aborten med mamma, om og om igjen. Til slutt ble jeg så lei av å snakke om det og kjente at jeg var ferdig med det, og klar for å se fremover og komme meg videre. Jeg klarte etter hvert å se på aborten som noe positivt, det var faktisk første gang jeg hadde vært gravid. Jeg hadde for første gang fått et bevis på at kroppen min kunne bli gravid, og det ble noe å holde fast i.

Vi skulle i gang med nytt forsøk, de skulle tine opp det ene egget vi hadde på frys. Jeg var i gang med hormontabletter, men samme dag som innsett fikk vi beskjed om at embryoet ikke hadde overlevd opptiningen. Det ble et hardt slag i magen, men vi hadde vært gjennom verre og klarte på en måte å gå videre fra den hendelsen ganske så fort. Vi hadde nok et forsøk etter det, uttak med nok en gang få egg. Dette ble vårt femte uttak. Det ble satt inn to embryo, men svaret ble negativt også denne gangen. Jeg kan huske at jeg var noe mer avflatet i reaksjonen min denne runden. Jeg visste at det kunne ta tid, og jeg visste at jeg kunne bli gravid. Dette ble mer et forsøk vi måtte gjennom, enn et forsøk som avgjorde alt.

Vi gikk raskt på et nytt forsøk. Så fort vi fikk lov av klinikken igjen. På det sjette uttaket var det tre egg ut og to som var gode nok til å sette tilbake. Christian var veldig positiv denne runden, hvorfor vet jeg ikke, men han sa hele tiden at nå hadde han trua. Jeg tillot meg også i større grad å tro på at det kunne gå. Jeg var mer inne i strategien om at jeg skulle ta nedturen om den kom, men med en innstilling om at det ikke var sikkert at den kom. Jeg levde bedre med denne mentaliteten. Jeg hadde det bedre under disse forsøkene, selv om det var forsøk 5 og 6. Jeg var heller ikke like streng med seg selv på hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre, jeg hadde erfart at uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde, var ikke det utslagsgivende for resultatet. Det var viktigere for meg å leve med innhold av hva jeg hadde lyst til og hadde lyst på. Jeg trente en god del og spiste og drakk det jeg følte for.

Da vi skulle sjekke om jeg hadde blitt gravid, merket jeg at spenningen bygget seg opp igjen. Det var ikke sikkert den var positiv, jeg hadde ingen symptomer som jeg kunne merke, bortsett fra at det kjentes som jeg skulle få menstruasjon når som helst. Testen viste POSITIV. Jeg kan faktisk bli gravid, ikke bare en gang, men igjen. Det var en lettelse som gikk gjennom kroppen min. Jeg ble utrolig glad, men den gleden ble veldig raskt erstattet med redsel. Det var jeg ikke forberedt på. Hva om vi mister igjen? Hva om det er noe galt? Alle bekymringene kom tilbake i en fryktelig rask hastighet, som om det ble kastet over meg.

Svangerskapet gikk hele veien ut og vi fikk ei frisk nydelig jente, men for meg var svangerskapet mye mer enn normalt. Det var fylt med tanker jeg aldri hadde vært i nærheten av tidligere.

Det dukket opp store spørsmål som gjorde meg redd og engstelig. Jeg kom meg ikke ut av tankemønsteret og jeg gikk turer mer enn noen gang for å avlede meg selv fra disse tankene. De forsvant ikke, men jeg er overbevist om at disse turene i skogen gjorde at jeg ikke ble syk av disse tankene. De gikk over tvert da jeg fødte, og kom tilbake i neste svangerskap med tvillingene. Men da var det kjent, jeg visste at dette var noe jeg måtte forholde meg til som gravid og det viktigste, jeg visste at det gikk over. I dag er jeg ikke plaget av disse tankene i det hele tatt.

Vi startet ganske raskt med å prøve på søsken etter at hun første var fylt 1 år. Vi visste at det kunne ta tid og vi var kanskje ikke klare for det, men å vente kunne bli enda verre. Vi forsøkte i 6 måneder på egen hånd, men gikk raskt videre til IVF også på søskenforsøket. Min opplevelse av søskenforsøket var i mye større grad avslappet, men her lyktes vi på andre IVF-forsøk. Svangerskapet med tvillingene var innholdsrikt det også, på godt og vondt. Jeg ble lagt inn på sykehuset med risiko for tidlig fødsel. Da var jeg i uke 24. Jeg fikk lungemodningssprøyte og omvisning på nyfødt-intensiv. Jeg ble liggende på sykehuset, helt i ro i 2 måneder. Etter det fikk jeg dra hjem, med streng beskjed om å holde meg i ro. Tvillingene ble født i uke 37+4 og var 3 kg begge to. Det var nesten for godt til å være sant. Endelig kunne vi si det var verdt det. Noe jeg hadde lengtet lenge etter å si høyt.

Hvordan påvirket det parforholdet deres underveis?

Vi merket absolutt at prosessen påvirket oss som par. Den hadde påvirkning på både Christian og meg, og dermed også på oss som par. For å komme nærmere hverandre trenger vi ofte å være i en situasjon som gjør oss sårbare. Der vi kanskje ikke har full kontroll. For oss ble det en del bølger på sjøen i starten. Vi håndterte nedturene forskjellig.

Christian var raskt til å tenke positivt, se mulighetene og tenke på hva vi kunne gjøre. Jeg ble mer bundet i følelsen av håpløshet og fortvilelse.

Christian kjente på en følelse av å ikke strekke til eller ikke evne å hjelpe meg, eller fikse mine følelser. Han har det fryktelig vondt og vanskelig når jeg har det vondt, og spesielt når han ikke kan gjøre noe for å fikse det. Det var en periode der hans motivasjon og optimisme gjorde ting verre for meg, og vi klarte ikke helt å finne en fellesfølelse for det vi stod i sammen. Dette ble det viktig for oss å snakke om, og bruke tid på å finne ut av. Vi prioriterte dette i stor grad. Jeg måtte trene meg på å si hvordan jeg hadde det, ikke låse meg inne, men dele med han, slik at jeg kunne spille han god. Jeg måtte trene meg på å finne ord og et språk på hva jeg hadde behov for.

Prosessen var ikke en dans på roser for oss som par, men vi er nok begge veldig enige om at den har ført oss nærmere hverandre. Vi har lært mer om hverandre og oss selv. Vi fikk nok en liten, eller sterk, følelse av at når vi har stått i dette sammen og kommet oss helskinnet gjennom det, er det ingenting som kan slå oss.

Hvordan var intimiteten deres underveis?

Under prøvingen på egen hånd startet den med både kjærlighet, pågangsmot og gode følelser. Etter hvert ble det mindre kjærlig, mer målrettet mot å lage barn fremfor å være nær hverandre. Etter at vi startet behandling, klarte vi å finne tilbake til en mer lystbetont og nær intimitet. Det var en viktig seier for forholdet vårt oppe i denne prosessen.

Opplevde du at dine relasjoner ble påvirket?

Jeg har alltid vært sosial, venner og familie betyr utrolig mye for meg. Jeg liker å være i selskap, jeg liker å gjøre ting sammen med andre. Og Christian er enda mer sosial enn meg igjen. Helt i starten av prosessen fortalte vi ikke til noen hva vi gikk gjennom, ingen visste at vi slet med å bli gravid. Jeg opplevede at jeg måtte lyve, jeg følte på en større avstand til dem rundt meg, fordi jeg visste at de ikke visste noe så sentralt som foregikk i vårt liv. Men i staren var dette så vanskelig og føltes som et så stort nederlag for oss begge, at det var umulig å si noe. Ingen av oss klarte det på det tidspunktet. Det var først da vi forsonet oss med at dette ble vår vei, det er sånn det er, at vi klarte å dele med dem rundt oss.

Jeg hadde i mye større grad problemer med å forholde meg til venninner og andre som ble gravide mens vi selv prøvde.

Jeg ble til slutt redd for å møte folk, i frykt for at de skulle annonsere at de var gravide.

Jeg klarte ikke å forholde meg til den vonde følelsen jeg fikk inni meg. Det var en ekstrem sorg over egen situasjon. Jeg kjente på en enorm urettferdighet. Jeg ble sjalu og samtidig redd for at de rundt skulle tro at jeg ikke var glad på deres vegne. At jeg hadde forandret meg og blitt mer uinteressert og kald. Akkurat det slet jeg lenge med, og jeg kan fortsatt huske en middag hvor jeg og min beste venninne skulle ut og spise. Vi drikker alltid et glass vin sammen. Men da hun bestilte en Solo til seg selv, skjønte jeg det med en gang. Jeg fikk så vondt inni meg, men var helt nødt til å vise glede. Den kampen som foregikk inni meg der og da, var helt ekstrem. Vi skulle på en konsert etterpå, og der fikk jeg ut tårene. Der kunne jeg si at jeg ble så rørt over det vi hørte.

Jeg skøyv nok både venner og familie unna, for å beskytte meg selv. Men heldigvis har jeg venner som ikke ga seg, som fortsatte å bry seg. Det er jeg så takknemlig for. Åpenhet ble løsningen. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med mine egne følelser, tanker og holdninger til det vi stod i, ble det lettere for meg å dele. Og min erfaring med å dele var ikke bare positiv, men selv om jeg opplevde mennesker på veien som ikke ga meg det jeg trengte, stoppet jeg ikke med å dele. Prosessen holdt  på å koste meg opptil flere vennskap.

Hvor er dere nå?

Vi har lukket kapittelet IVF, som jeg i en lengre periode ikke trodde skulle bli et kapittel, men en hel bok, et helt liv. Vi er så heldige og takknemlige over hvordan denne prosessen endte for vår del. Mens du står i det, kjenner du ingen mening i en abort eller et negativt forsøk. Det er kanskje noe av det verste jeg kunne høre da vi stod i prosessen, at det jeg opplevde hadde en mening, for det var virkelig ikke det jeg kjente. Men i dag kjenner jeg på meningen, og det er en utrolig god følelse.

Meningen med denne reisen var å få akkurat de tre barna vi har i dag, uten den lengden, akkurat det innholdet, hadde vi ikke hatt nettopp de tre.

Det kan høres klisjeaktig ut eller ikke, men det bryr jeg meg særs lite om, det er en ufattelig god følelse å kjenne på etter at man har kjempet, ofret og brukt så mye tid, krefter og penger på å skape en familie.

I dag er vår eldste datter 7 år og tvillingene er 5 år (blir 6), det er en gutt og en jente. Jeg elsker det hektiske livet vårt, og det beste jeg vet er å sitte i sofaen på hytta sammen med Christian og alle tre barna, se på Mesternes Mester og være sammen. Hadde aldri turt å tro fullt og helt på dette etter 3 negative IVF-forsøk, en abort og deretter enda to forsøk. Jeg håpet, men hadde en sterk og overbevisende tvil. Men så feil kunne jeg ta. Jeg sier ofte til meg selv, tenk hvor mye lettere alt hadde vært om jeg bare kunne vite dette.

Mari's tall

8 IVF-forsøk med uttak (ferskforsøk),
alle med kort protokoll
2 avbrutte FER (fryseforsøk)
Graviditeter: 3
1 abort i uke 11
3 barn: 1 datter og tvillinger

Når du ser tilbake – hva var det vanskeligste?

Det aller mest vanskeligste for meg var tapet av kontroll. Jeg liker å vite, jeg liker å forstå og jeg liker å ha en påvirkning på det som betyr noe for meg. Jeg har en side ved meg som er at jeg tror ting vil ordne seg, og tar stort sett det meste som det kommer. Jeg kan fort glemme ting som har skjedd og gå raskt videre. Men det å slite med å bli gravid, og være redd for om jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma, aldri få oppleve å få egne barn. Det satte meg helt ut. Jeg ble hevet ut på sidelinjen av hvem jeg var og hvordan jeg og andre rundt meg kjente meg som person. Jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt i en annen og mer unntakssituasjon. Å ikke ha kontroll og minimalt med påvirkning over noe som kjentes så viktig for meg, var svært krevende mentalt for min del. Jeg kunne merke at jeg skulle kontrollere alt mulig annet, som gjorde at jeg snevret inn livet mitt i stor grad. Det å ikke vite, aldri få en garanti, en dato eller noe å forholde seg til, var ekstremt krevende. Alt jeg hadde var håpet, det kunne ingen ta fra meg. Men til tider var det veldig vanskelig å holde det også i live.

Hva ville du gjerne ha visst før du begynte behandling?

At vi ikke var alene, at alle reaksjonene mine var normale. Jeg følte meg så dårlig på et tidspunkt. Jeg kjente lite mestring og selvfølelsen min har nok aldri vært så lav. Hadde jeg hatt noen der som kunne fortalt meg at det som skjer i meg er normalt, og forklart meg hvorfor det skjer, tror jeg nok jeg kunne vært mindre selvdestruktiv og plassert reaksjonene mine på situasjonen fremfor på meg selv. Det ble en ekstra belastning å bære i en sekk som allerede var for tung for meg og kroppen min.

Jeg skulle gjerne visst at det er normalt å ha flere forsøk før man lykkes, også med IVF.

Jeg skulle gjerne visst at selv med en dårlig syklus eller to, er ikke det førende for det endelige resultatet. Det er normalt.

Men så er det også mye jeg og alle vi som trenger denne behandlingen, ikke nødvendigvis trenger å vite. Det er mye vi aldri vil oppleve, som kan gi mer bekymring enn nødvendig om vi vet. Noen ting er det umulig å forberede seg på i forkant. Og mye av det som skjer i en IVF-prosess, må man erfare selv, det er like mange historier med IVF som det er par og single til behandling. Men å ha noen å snakke med, dele det du opplever med, er kanskje noe av den viktigste forberedelsen du kan gjøre. Det jeg aller mest angrer på, er at jeg ikke laget meg et «lag» som kunne ta imot meg hvis jeg møtte på veier jeg ikke var forberedt på.

Følg Mari her