Lektor i psykologi: "Det er en livskrise"

Å gå gjennom en fertilitetsbehandling er en stor belastning for individet og for et par, men hva slags livskrise er det egentlig man befinner seg i? Og gjør vi nok for å støtte pasienten?

Skrevet af:

wawa

29. november - 2021


Vi har bedt lektor i psykologi Lise Holck om å sette ord på den psykologiske virkeligheten du som kvinne kan stå i underveis i en fertilitetsbehandling.

Vi snakker ikke nok om det, selv om det av og til skaper overskrifter i avisene: “En av seks kvinner får en depresjon av å være i behandling/etter behandling” eller: “Opptil 25 % av kvinnene opplever ettervirkninger av behandlingen.” 

Å gjennomgå en fertilitetsbehandling er ikke bare en stor belastning her og nå, men det kan være en tung bør å bære. En bør som kan manifestere seg i det man kaller psykiske stressreaksjoner; depresjon, angst og stress. Reaksjoner vi også kjenner fra andre svært alvorlige behandlingsforløp som for eksempel et kreftforløp.

Men blir det tatt alvorlig nok, er spørsmålet?

Når du er ferdig med fertilitetsbehandlingen, så er det ofte fordi du står med en positiv test i hånden –  slik er det for de aller fleste, heldigvis. Og akkurat der blir du sluppet av systemet, og så blir du innlemmet i flokken av helt vanlig gravide kvinner. Helt fra henne som var “uheldig” til deg som kan ha brukt fire år på å komme dit.

Vi stiller Lise Holck det store spørsmålet:

Om Lise Holck

Førsteamanuensis i psykologi samt
cand.ped.ped.psyk. Styremedlem
og rådgiver i Pasientforeningen:
'Landsforeningen for ufrivillig barnløs',
hvor hun gir råd til medlemmer om de
psykologiske aspektene før, under og
etter fertilitetsbehandling.

Du jobber med kvinner i behandling til daglig, hvilken sorg står de ved fertilitetsbehandlingen. og hva kan vi gjøre for å støtte dem og lette sorgen?

“Når vi opplever ufrivillig barnløshet, opplever vi vanligvis tap, traumer, sorg, meningsløshet og en følelse av kontrolltap. Vi rammes på selvfølelsen, og relasjonene våre påvirkes negativt – spesielt de relasjonene som er mest betydningsfulle for oss”, sier Lise, og fortsetter: “Den uvissheten som følger med et fertilitetsforløp fordi det tross behandlingen ikke er gitt at vi blir foreldre, gir en svært sterk opplevelse av å miste kontrollen over ens egen livshistorie. Å føle at fremtiden er ute av ens makt og kontroll, har betydelig innvirkning på vår mentale helse.”

Følelsen av et absolutt tap av kontroll, ikke selv å være herre over hvordan ens fremtid skal forme seg og hvordan den skal se ut, ikke engang å vite om man har sjansen i den pågående måneden eller om det igjen er bortkastede dager.

“Hver av oss har en historie, en drøm, om hvordan det vil være å bli foreldre. For ingen av oss inneholder drømmen bilder av sprøyter, piller, pliktsex og medisinsk hjelp. Selv for de av oss som hadde en anelse om et fertilitetsproblem, var historien og drømmen en ganske annen enn den virkeligheten fertilitetsbehandlingen åpner for.”

Det handler om selvforståelse, forklarer Lise:

For mange av oss er historien om å bli foreldre en av de helt store byggesteinene i vår selvforståelse. Det ligger både bevisst og ubevisst i oss at vi en dag skal stifte familie og få barn.

“Den delen av vår selvforståelse er dannet gjennom vår oppvekst, ungdom og vårt voksenliv; i forholdet til våre egne foreldre, i de sosiale gruppene vi tilhører, og gjennom vår kulturelle forståelse av hva det vil si å være mann og kvinne.”

Ufrivillig barnløshet er en livskrise

Vi blir utfordret på det mest grunnleggende. Når vi blir “nektet” foreldreskap, blir vi tvunget til å stille spørsmål ved hvordan vi forstår oss selv, vår tilknytning, til og med vår plass i verden – og i den retningen utvikler ufrivillig barnløshet seg til et traume som gir seg utslag fysisk og psykologisk. Men blir det også sett på den måten av omverdenen?

“Nei, ufrivillig barnløshet blir sjelden anerkjent slik, men det er ingen tvil om at det kan oppleves som om man traumatiseres og er i dyp sorg. Å anerkjenne ufrivillig barnløshet som et traume kan hjelpe oss til å forstå dybden av de følelsene den enkelte kvinne og mann sliter med.

Den intensiteten som lengselen etter et barn kommer med, kan ikke sammenlignes med noen annen lengsel.” Den lengselen kan nesten ta en fysisk form når man helt inne i sjelen kan føle gråten fra et spedbarn. Når man ikke kan holde barnet til en venninne fordi lengselen etter ens eget er så enormt stor.

“Det påvirker alle områder av vår eksistens og resulterer i frustrasjoner og sinne”, sier Lise, men også mange vonde følelser, tristhet, forvirring, skyld og skam og ofte en følelse av å bli overveldet og kanskje til og med ute av kontroll. Vi snakker om skuffelser og tap som akkumuleres måned etter måned når enda en syklus er over og menstruasjon kommer. Eller når behandlingen ikke går som planlagt og håpet.

Ankomsten av en periode er ikke bare et tapt forsøk eller en tapt syklus, men det er et helt livs drømmer, håp, lengsler og planer man mister der og da.

Det er virkelig vanskelige tanker og følelser å gå rundt med. Det er en livskrise.”

Som samfunn har vi et ansvar

Antall kvinner og menn som lider av infertilitet, øker. Dette er ikke bare en utfordring for den enkelte; det er også en kostnad for samfunnet. I form av tapt arbeidsfortjeneste, sykedager, behov for annen behandling for å avhjelpe følgevirkningene. Gjør vi nok for denne pasientgruppen, Lise?

“Det mener jeg vi ikke gjør. Vi som samfunn har et ansvar for å hjelpe de kvinnene og mennene som står i den livskrisen et fertilitetsforløp er. Lovens rammer og behandlingsvilkårene må sørge for at vi likestiller infertilitet med andre sykdommer som behandles i vårt helsevesen. Dessverre er det ikke sånn i dag, og selvfølgelig må det være mulighet for psykososial hjelp og støtte underveis.”

Lise fortsetter: “Vi som samfunn har en stor oppgave i å opplyse unge mennesker om fertilitet, og ikke bare om hvordan man kan unngå å bli gravid. De fleste av oss har blitt tutet ørene fulle med at vi må passe på ikke å bli gravide. Seksualundervisningen på skolen, leger og foreldre der har snakket om å forebygge graviditet – ikke om at det kan være en vanskelig og krevende prosess å lage barn, og at alder er en svært avgjørende faktor for fertiliteten. Den informasjonen har vi som samfunn plikt til å formidle til våre unge slik at de kan ta med seg disse betraktningene inn i voksenlivet.”

Samfunnet ser ikke på oss som likeverdige

Til tross for WHOs klassifisering av infertilitet som en kronisk sykdom blir fortsatt ikke infertilitet likestilt med andre sykdommer. De samme behandlingsmulighetene finnes ikke, og vi snakker fortsatt om “antall forsøk” og ikke “til du er frisk” = til du lykkes med et barn.

Skjevheten og mangelen på anerkjennelse fra både helsevesenet og politikerne sprer seg også som ringer i vannet i befolkningen og styrker følelsen av at man er alene med sorgen, at man “da bare kan få seg en hund/adoptere”, for eksempel. Men hvis vi skulle endre det tilbudet vi når gir unge mennesker i fertilitetsbehandling, hvordan skulle det se ut?

“Det ville være en stor hjelp for de fleste hvis de ble opplyst om og undervist i hva det betyr å gjennomgå et fertilitetsforløp – både fysisk, psykologisk og sosialt”, sier Lise. “Mange faller rett ned i helvetes forgård – etter en tur til legen er man i gang med fertilitetsbehandling, uten på noen måte å være forberedt på hva som venter i tiden som kommer.”

Å starte i fertilitetsbehandling gir håp for noen: “Ja, nå er vi endelig i gang. Nå vil det skje.” Men for mange kommer håpet sammen med et stort sjokk ved at de plutselig har blitt pasienter. Det kan være et enormt skifte i ens selvbilde ved å gå fra å være “normal” til å være “pasient”.

For 77 % av respondentene i vår spørreundersøkelse kom det å måtte henvises til behandling som et sjokk. Det var ingen følelse eller fornemmelse av at det var den veien det gikk. Og det sjokket kan i seg selv oppleves som den første svikten i prosessen; fra ens egen kropp. Det krever hjelp til å bearbeide;

vi burde tilby psykososial støtte både i starten av fertilitetsbehandlingen, gjennom forløpet og etterpå – med eller uten barn på vei er det dessverre en stor mangel i systemet slik det ser ut i dag

Vi mangler en tradisjon for å tenke at psykologer må inn i behandlingen

Støtte til å håndtere de psykososiale kostnadene ved et behandlingsforløp er mangelvare. Selv på de private klinikkene er en psykolog eller en annen fagperson ennå ikke på “menyen”, som man ellers serveres på første dag på klinikken, selv om det kunne ha stått side om side med “assisted hatching” og “blastocystdyrkning” – rett og slett som et tilbud til pasienten, som på forhånd selv betaler for sin behandling. Hvorfor er ikke dette tenkt som en mulighet i det hele tatt?

“Vi har ikke tradisjon for at psykologer eller andre fagfolk skal komme inn for å yte støtte i forbindelse med de psykiske og sosiale vanskene barnløshet representerer. Man må søke denne hjelpen selv, og mange søker dessverre hjelp først ganske sent i prosessen. Tidlig hjelp og støtte vil kanskje kunne avhjelpe noen av de psykiske reaksjonene”, forklarer Lise og avslutter: “Det er kroppen som blir behandlet, snakket om og tatt vare på. Men etter min erfaring er det den psykiske belastningen som vil være vanskeligst å takle underveis og senere, og akkurat på det punktet er det lite hjelp å hente i det etablerte system".