Legen: Hvis IVF/ICSI ikke lykkes – hva da?

Noen par eller kvinner i behandling opplever at behandlingen deres ikke lykkes eller ikke går som planlagt. Men hva gjør man da?

Skrevet af:

Aboubakar Cissé

15. juli - 2022


Intervju med lege Aboubakar Cisse, Aagaard Klinik
Spesiallege i gynekologi og obstetrikk, Medical Director


Vil man alltid anbefale en form for donasjon (egg eller sæd) først, eller kan man også snakke adopsjon med det samme?

Vi snakker ikke så mye om adopsjon med pasientene våre, men i stedet om eggdonasjon. Det er for oss første skritt på veien før man snakker adopsjon. I Danmark kan man bli behandlet med eggdonasjon inntil man fyller 46 år. Og hvis det ikke lykkes, er adopsjon en mulighet. Eggdonasjon gir svært gode sjanser, og det er enklere enn adopsjon.

Man kan ikke sette en grense for når en behandling ikke vil lykkes, eller at nok er nok. Det er en prosess og et samspill mellom lege og pasient(er). Man starter ikke med å snakke adopsjon eller donor. Vi må huske at vi har med mennesker å gjøre. Det er en prosess, og først og fremst krever det at man har en forståelse for behandlingene som pasienten har vært gjennom, resultatene og all informasjonen vi får ut av de forskjellige forsøkene som har vært.

Vi kan ta et konkret eksempel: kvinnens alder. En kvinne er 44–45 år med en lav eggreserve. Hun har derfor ikke mange egg igjen eller tid til å prøve alt mulig, så da vil man begynne å snakke om eggdonasjon tidlig i prosessen.

Det er fortsatt et stort tabu i vårt samfunn. Folk har vanskelig for å akseptere å måtte bruke eggdonor.

Men man vil snakke med pasienten og fortelle henne at sjansene for en graviditet er mye, mye større ved eggdonasjon enn hvis man prøver med hennes egne egg. Noen har en positiv respons og vil gjerne lytte til en ekspert. Andre vil ikke akseptere det, og ønsker bare å prøve eeen gang eller kanskje to til, for hva om det lykkes. Også selv om jeg har fortalt henne at sjansene er 1–2 %. For noen er det en lengre prosess å akseptere dette, og det forstår jeg godt.

Vi tar en prat med pasienten med utgangspunkt i all informasjonen som har kommet inn i løpet av behandlingen. Hvor mange egginnsettinger har hun vært gjennom, kommer det egg ved egguttak og hva er kvaliteten på disse. Og på bakgrunn av dette ser vi på om det gir mening å prøve 1–2 ganger mer, eller om det er helt håpløst. Jeg er alltid ærlig.

Når det gjelder sæddonasjon, så blir det selvfølgelig alltid brukt for single kvinner eller et lesbisk par, men ganske sjeldent til par som består av mann og kvinne og hvor mannen har nedsatt sædkvalitet. Det er simpelthen fordi man har mulighet for at tilby TESA (testikulær sædcelleaspirasjon), hvor vi med et lite inngrep kan gå inn og finne de få sædcellene som mannen har. Noen steder i Danmark tilbys MikroTESE. Disse behandlingene er skrittet før man bruker sæddonor og lykkes heldigvis ofte.

Til gjengjeld stiger bruken av eggdonasjon. Det er fordi kvinnene blir eldre når de ønsker å stifte en familie, og man må huske at kvaliteten og antallet egg fallet drastisk fra man er 35 år.

PGT (eggdiagnostikk) kan være en fordel her hvis kvinnen er eldre og fortsatt har en grei eggreserve. Da sikrer man at eggene man setter inn igjen, er sunne og uten kromosomfeil. Men det krever at man har en grei eggreserve, for ellers er det for dyrt og gir ikke resultat.


Er det legens/klinikkens ansvar å si ifra når de vil prøve noe annet – eller må pasientene si ifra selv?

Det er en diskusjon. Etter omtrent 1–3 behandlinger, vurderer vi sammen med pasientene hvordan de har respondert, hva som kom ut av det, hva vi kan gjøre annerledes neste gang, hva som ikke er prøvd enda osv. Så det er noe vi beslutter i fellesskap. Det er viktig å ha med pasientene i prosessen.

De googler mye og vil gjerne prøve alt mulig de har lest om, noe som koster penger. Men vi har et ansvar overfor pasientene, og vi skal være ærlige – jeg vil ikke bare selge en masse de egentlig ikke har bruk for. Jeg snakker med dem om at man ikke kan sammenligne seg med andre. Jeg tenker alltid på at om det var søsteren eller datteren min som gikk til en fertilitetslege, så ville jeg gjerne at hun skulle få riktig og ærlig hjelp.


Hvor lenge vil man som lege la et par prøve IVF eller ICSI før man er nødt til å foreslå noe annet?

Så lenge det er håp! Verken kortere eller lengre. Med noen par prøver man 2–3 ganger og ser at det ikke går. Og så er det andre som har prøvd 15 ganger, og man fortsetter fordi det ikke gir mening at de ikke skal bli gravide. Og så blir de gravid på 16. forsøk.


Hvor lenge før «siste forsøk» vil dere begynne å ta dialogen med paret?

Planen er alltid at etter ca. 3 egginnsettinger, så skal man en prat om vi tror på dette eller ikke. Hvis pasienten på bakgrunn av data har 1–3 % sjanse for graviditet, så snakker vi eggdonasjon allerede der. Hvis en pasient ligger på 16–18 % sjanse for graviditet, så tar vi en prat om vi skal prøve litt mer eller om vi skal se på andre muligheter. De skal være med på å treffe en beslutning på bakgrunn av all denne informasjonen.


Hvordan skal man som par finne ut hvilket alternativ man skal velge (sæd- eller eggdonor), hvis man må velge mellom disse?

Eggdonasjon relaterer seg til kvinnen og sæddonasjon til mannen, så det er ytterst sjeldent at man står i en situasjon hvor man kan velge det ene eller det andre. Man velger det som gir de beste oddsene i den gjeldende situasjonen.


Hvordan reagerer folk generelt på tanken om eggdonasjon?

De reagerer helt naturlig – de har selvsagt drømt om å få barn med egne gener, og det er alltid tungt å høre at legen anbefaler eggdonasjon. Man er nødt til å tenke over hvilke mål man har om å bli forelder. Vil man kaste en masse penger ut av vinduet og risikere å aldri bli mor, eller vil man være mor?


Hvordan er det med epigenetikk?

Mange ønsker selvfølgelig egne gener og at barnet skal ligne dem. Når man velger en eggdonor, så velger man donor i forhold til mottakerne, dvs. høyde, øyefarge, hårfarge – og noen ganger bruker vi bilder for å finne en skikkelig god match. Donoren skal ligne mottakeren så mye som mulig. Når egget blir satt tilbake i kvinnen og fester seg i morkaken, vil fosterets celler gå inn i morens blodårer og morens celler går inn i fosteret. Så moren har noe å si i forhold til barnet.

Hvis du f.eks. tar et egg fra en overvektig kvinne og setter det i en tynn eller slank kvinne, så er det faktisk den tynne kvinnens biologi som bestemmer om barnet blir overvektig eller ikke. Så barnet vil bli slankt. Så det er mye mottakeren bestemmer i utviklingen av fostret.

I 10. graviditetsuke kan man ta en blodprøve som måler fosterets celler i morens kropp og sjekke f.eks. kjønn. Det skjer en utveksling mellom mor og egg. Vi smiler litt når foreldrene vi har hjulpet, kommer og besøker oss med barnet sitt, for babyene deres ligner veldig på moren sin.