Jonas: “Det var så psykisk tøft å se mennesket jeg elsker, gjennomgå disse plagene”

For Jonas er det psykisk enormt vanskelig å stå ved siden av det mennesket han elsker mest, og se på at hun gjennomgår så mye fysisk og psykisk smerte. Og en dag bryter han hulkende sammen.

Skrevet af:

Jonas Schrøder-Andreasen

29. november - 2021


For Jonas og hans kone starter drømmen om et barn etter bryllupet, men den positive testen uteblir. De er flinke til å holde humøret oppe, nyte livet og hverandre. Men på en reise til Frankrike, finner de ut at det er på tide å ringe til legene og bli utredet. Og først der starter det virkelige arbeidet for å kunne kalle seg foreldre.

Min kone Sofie ser på meg. Øynene hennes fylles med tårer. Kinnene hennes blusser i en rødme som sprer seg nedover på halsen. Leppene hennes begynner å skjelve før hun stille åpner munnen og sier langsomt: “Noe er galt. Jeg vet det. Det er noe helt galt.” Øynene blir fulle av tårer, som triller nedover kinnene hennes, og hun legger seg med skjelvende kropp i armene mine.

Jeg omfavner henne. Prøver med et trøstende: “Nei, kjære, alt er bra. Vi har jo akkurat vært på skanning, og den viste at fosteret har det fint.”

Hun hulker: “Men det har jo ikke vokst! Ingenting har skjedd på en uke.”

Jeg resignerer. Kan lett se at jeg ikke skal prøve å overbevise henne om noe. Jeg skal bare være der. Og sånn er rollen min. Det er ikke kroppen min som blir pumpet full av hormoner. Det er ikke jeg som får stappet en skanner inn i kroppen flere ganger i uken. Men det er meg – som må støtte, kysse, klemme og bli skjelt ut når frustrasjonen over situasjonen tar overhånd.

Neste dag drar vi på enda en skanning. Den viser det som Sofie visste. Vårt lille foster har er dødt. Altså tilbake til start. Alt om igjen – nå ventet halvannet år med behandling.

Om forfatteren

Jonas Schrøder-Andreasen, 37.
Journalist og podkastprodusent,
gift med Sofie Schrøder-Andreasen,
35, som er advokat og bor i København.

Mine følgende ord er et helt bevisst forsøk på å se fertilitetsbehandling fra en partners vinkel. Det er åpenbart kvinnene som får den største fysiske påkjenningen i et behandlingsforløp, som består av et utall skanninger, hormoner, egguttak og i verste fall ufrivillige aborter. Men ved siden av kvinnene i behandling står partnerne deres. De er vitner til alle de fysiske inngrepene partneren deres gjennomgår, og ser hvordan tårene triller nedover kinnene når smerten ved et egguttak tar til, eller når en kanyle med hormoner kjøres inn og stemplet går til bunns.

Alt dette gir en psykisk utfordring for partneren, som jeg føler ofte blir oversett i den mer vanlige historien om fertilitetsbehandling. En utfordring som – jeg har merket det på min egen kropp – kan være ganske sterk.

31. juli 2017 drar vi på ferie sørpå i vår lille bil. En kveld over en god crème brûlée, bestemmer vi oss for at det er på tide å søke behandling.

Det var knapt et år siden at vi hadde giftet oss, noe som også hadde markert starten på “prosjekt baby”. Og ingenting hadde skjedd. Så vi bestemte oss for at når vi kom hjem fra ferien, skulle vi ta kontakt med legen for å bli utredet, som det så klinisk heter.

Da vi gikk fra restauranten og satte kursen hjem mot hotellet, var lyset over den ellers ganske usjarmerende byen noe av de vakreste vi hadde sett. Solen farget himmelen helt rosa med små hvite bomullsdotter av noen skyer spredt sjenerøst ut på firmamentet. Jeg tenkte at en så vakker natt måtte være et tegn. I kveld ville Sofie lykkes med å bli gravid. I ettertid kommer den reaksjonen i tillegg som skulle karakterisere handlingsmønsteret mitt i tiden deretter – rollen som den evige optimist.

I forholdet vårt ble det min oppgave å være den som hele tiden sa: “Nå går det! Nå skjer det!” – uansett hvor mange ganger vi fikk slengt den negative graviditetstesten midt i ansiktet. Og det kom mange av dem etter hvert.

Etter at vi kom tilbake fra ferien, fikk vi relativt fort time hos legene våre, som var raske med å sende oss videre i systemet. Konklusjonen var på samme tid både oppløftende og nedslående. Det var ingenting umiddelbart galt med sædkvaliteten min – og Sofie var det heller ikke noe å utsette på. Det var jo supert! Men så kom dommen. “Dere er uforklarlig barnløse”… Både Sofie og jeg er rasjonelle mennesker, så det var ekstremt frustrerende ikke å få en årsak. Vi skulle ha inseminasjonsbehandling. Og da køen på Rikshospitalet var lang, ble vi henvist til private aktører.

Vi starter på en privat klinikk nordvest i København i november 2017, og snart etter følger både sprøyter og sex på kalenderinvitasjon.

Inseminasjonen skulle foregå i samme måned, og rett før skulle Sofie ta en eggløsningssprøyte slik at man kunne time det best mulig og få størst sjanse til å bli gravid. Samtidig ble vi fortalt at vi absolutt måtte fortsette vårt sexliv som vi pleide, og det ville være en god idé å intensivere det frem til selve eggløsningen. Dermed gikk vi inn i “perioden med planlagt sex”, men legene sa at det nok skulle lykkes.

I denne snevre kretsen kan jeg godt avsløre at når sex springer ut fra datoen i en kalender og ikke fra lyst og begjær, så blir det sjelden det store fyrverkeriet på soverommet.

Samtidig ga eggløsningssprøyten oss en ny beboer i leiligheten vår. Kanylen. Sofie tok tre raske åndedrag, og så kjørte hun kanylen inn i magehuden. Trykket stempelet helt inn. Grepet om hånden min ble strammet. Hun pustet ut. Smilte og sa: “Det var faktisk OK.” Ubevisst hadde jeg fulgt det samme mønsteret – nå kunne også jeg puste ut.

Nå skulle jeg på banen. Jeg hadde fått utlevert en kopp med lokk. En liten hard plastkopp som minnet om de små begrene med vann du får til flymaten.

Vi døpte den runkekoppen. Jeg trengte ikke å onanere på klinikken, men kunne gjøre det hjemme – men måtte da avlevere den maks. tjue minutter senere. Så den morgenen da inseminasjonen skulle finne sted, gikk jeg inn på soverommet med runkekoppen i hånden og en iPad. Å stå der inne og ta seg en runk mens ens kone gikk og ryddet frokostbordet for kaffegrut og skåler med havregryn, kan jeg best beskrive som en virkelig pinlig opplevelse.

De pinlige opplevelsene fortsatte. Prøven måtte ikke bli kald, så jeg stappet koppen godt opp i armhulen min, så gangen min minnet en del om en pingvin. Ned i vår VW Up og av gårde til klinikken.

Her fortsatte jeg min lettere klossete gange til klinikken, som ligger i fjerde etasje. Også her utspilte det seg noen helt spesielle øyeblikk i heisen da jeg sto med min varme sæd i armhulen og så over på en annen mann, som tydeligvis også holdt sin ene arm tett inn til kroppen. En heis, to menn, to kopper sæd. Deretter gikk turen til resepsjonen, der koppen ble avlevert – og så kunne man igjen slappe av litt. Senere kom Sofie inn, ble inseminert, og nå kunne vi bare krysse fingrene.

Hvis vi tester for tidlig, kan testen på grunn av eggløsningssprøyten slå ut som falsk positiv. Det krever masse tålmodighet å vente.

Men endelig kom dagen da vi kunne teste. Positiv Den var positiv. POSITIV!! Jeg husker hvordan vi klemte hverandre, smilte, var rørt.

Men vi hadde ikke den overdrevne Hollywood-gleden, der folk spretter rundt i sengen og gråter av glede. Hele tiden lå tanken i bakhodet: Er det virkelig mulig at det har gått så lett?

Da vi kom til uke syv, måtte vi inn og bli skannet for å se om det var liv i Sofies mage. Vi kom inn, Sofie la seg ned på benken, og på skjermen trådte det frem et kornet svart og litt gulnet bilde fra Sofies livmor. Etter en stund skjedde det. En liten klump lå og blinket, omtrent som en sykkellykt fra Intersport. I ekstremt raskt tempo. Blink, blink, blink. “Det er hjerteblink”, fortalte legen og smilte til oss. Det var en realitet! Vi skulle bli foreldre.

Jonas' og Sofies tall

6 inseminasjoner
2 egguttak
1 eggopplegging
3 svangerskap
1 barn

Men den store gleden uteblir for oss, for fosteret var mindre enn forventet. Vi ble kalt inn til ekstra skanning den påfølgende uken.

Da vi møtte opp, kom en spesielt travel lege stormende inn i rommet. Han la knapt merke til meg og satte kursen mot Sofie. Etter halvannet minutt proklamerte han at her var det et svakt hjerteblink. Vi skjønte det nesten ikke før han tok to raske bilder med skanneren og slo av. “Alt ser bra ut”, fortalte han, mens skriveren i bakgrunnen skrev ut bildene av vårt lille barn. Men da vi fikk dem i hånden, måtte Sofie undre seg. Fosteret hadde ikke vokst i uken som hadde gått. Vi så spørrende på legen. Ja, men det er ikke noe problem, han var helt sikker på at han hadde sett hjertet blinke. Deretter rakk han bare å spøke med min kones jyske dialekt da hun gjentok ordene hans om at hun skulle ta noen multivitaminer – før han stormet ut døren.

Jeg skrudde på den positive holdningen. Jo, han hadde det travelt, men LEGEN sa jo at alt var bra. Sofie var mer skeptisk – og det som skjedde herfra kan man lese i innledningen min.

Her merker jeg kontrolltapet. Jeg har vært vant til at jeg kunne styre det meste i livet mitt. Fra måltider, ferier og ja – som tidligere nevnt når jeg hadde sex.

Her kunne jeg ikke styre. Jeg kunne ikke styre hvordan sæden min oppførte seg. Hvordan Sofies syklus utviklet seg – eller om vi kunne bli foreldre. Jeg hadde også vanskelig for å finne de riktige ordene for å trøste henne. Fordi jeg faktisk hadde vanskelig for å finne ordene til å trøste meg selv. Stadig lurte tanken i bakgrunnen. Men kan vi bli foreldre i det hele tatt? Får dette prosjektet en lykkelig slutt?

Og endelig avtegnet det seg en ny virkelighet. Jeg ville ALDRI få den spontane gleden over en graviditet. Fra den dagen og fremover ville enhver graviditet bli møtt med skepsis – for når ville det galt? Som jeg sa til en av mine beste venner. Jeg får først gleden av å være far den dagen jeg står med et lite barn i armene. Hvis det noen gang skjer...

Før vi kan gå videre i forløpet, må en medisinsk abort fjerne det lille fosteret. Sofies kropp utskiller ikke det døde fosteret selv, og den medisinske aborten setter i gang en voldsom prosess.

I to dager lå vi sammen i sengen og så serier på Netflix mens magen hennes gikk fra den ene krampen til den andre. Min rolle var nå den totale støttefunksjonen, og jeg prøvde febrilsk å holde humøret oppe hos Sofie.

Det var ganske tydelig at hun hadde store smerter både fysisk og psykisk. Og det sistnevnte hadde jeg også.

Noen dager senere var det endelig over. Sofie måtte skannes for å se om det fortsatt var cellerester igjen fra fosteret. Heldigvis var alt som det skulle være. Trodde vi... For akkurat da vi skulle i gang med et nytt forsøk, ble Sofie skannet igjen. Og det var fortsatt noe cellevev igjen der inne. Klinikken hadde skannet Sofie feil – igjen! Det måtte en utskraping til. Sofies kropp måtte dermed utsettes for enda et voldsomt inngrep. Og jeg kunne bare stå på sidelinjen og se på min kone bli utsatt for mere smerter for vårt felles prosjekt. Jeg følte nå for alvor hvor vanskelig det egentlig var psykisk for meg å se det mennesket som jeg elsker utrolig høyt, gå gjennom de store plagene.

Til tross for de nå to feilaktige skanningene prøvde vi ytterligere to inseminasjoner på klinikken. Men vi stolte ikke på legene lenger – og derfor bestemte vi oss for å stoppe der etter at også de to forsøkene mislyktes.

Vi trengte en pause. Og det tar vi! Sommeren 2018 var fantastisk. Vi dro på ferie og glemte fertilitetsbehandling, eggløsningssprøyter og ufrivillige aborter.

Da vi kom hjem, var vi så heldige å komme inn på Rikshospitalet, der vi på høsten kunne begynne en ny runde med inseminasjon. Og i desember skjedde det. Frem kom den blå streken på testen – Sofie var gravid. Men gleden var kort, for streken var svært svak, og Sofie hadde heller ikke den rette følelsen. Igjen var det vanskelig å være mann. For hvordan føles det “når det ikke føles riktig”? Jeg måtte igjen være den optimistiske parten. Men optimismen forsvant fort. For Sofies tall var altfor lave. Legenes dom var nok en gang klar. Det var en ektopisk graviditet.

På det tidspunktet hadde vi fått en hund. En vidunderlig schnauzer, som vi døpte Bodil. Jeg husker hvordan jeg en dag satt alene på kjøkkenet med Bodil. Plutselig ble jeg overveldet av følelser. Sorg over de tapte graviditetene, en følelse av oppgitthet, for ville det være mening i å fortsette? Men mest dominerende var følelsen av frustrasjon. Hvorfor ville det ikke lykkes? Hvorfor skulle dette skje akkurat oss? Plutselig brøt jeg helt sammen. Tårene veltet frem – og jeg begynte å hulke. Bodil hoppet opp i fanget mitt. Og så satt jeg gråtende ved spisebordet mitt og klemte Bodil.

Inseminasjonsbehandlingen startet og endte med abort. Vi gikk derfor videre til den mye mer omfattende, og ikke minst fysisk krevende, IVF-behandlingen. Krevende for Sofie naturligvis.

Jeg skulle fortsette å avlevere runkekoppen min. Hun derimot skulle nå for alvor sette i gang hormonbehandlingen. Vi valgte å inngå i et forskningsforsøk, noe som betydde at Sofie først skulle få nedregulert sin egen produksjon av hormoner. Det skulle gjøre at når selve hormonbehandlingen kom i gang, ville eggene vokse i samme tempo og bli like store, og det kunne gi bedre målbare resultater i forskningen. Alt sammen vel og bra, men det betydde samtidig at Sofie nå gikk inn i en hel måned med hormonbehandlinger med sprøytestikk hver eneste dag. Hver eneste dag. Men hun tok det med opphøyd ro. Hun brettet opp ermet, pustet inn og kjørte nålen inn til bunnen. Min beundring for min kone og ofrene hun brakte til vårt felles prosjekt, økte enda mer. For et mot, hvilken vilje og besluttsomhet.

Da vi sjekket inn på Rikshospitalet for egguttak, fikk Sofie en beroligende pille. Den virket. Skal si den virket! Det tok ikke lang tid før hun var det jeg vil betegne som skev. Det tok faktisk toppen av nervøsiteten at vi kunne sitte og småle av hennes “skevhet”.

De små latterutbruddene blir både vår styrke og redning.

Sofie ble lagt opp i gynbenken, og en lege sto klar med det jeg lettest kan beskrive som et ekstremt smalt støvsugerhode. Legen førte inn “støvsugeren”, Sofie klemte hånden min hardt, og så begynte det.

For hvert egg som kom ut, ga maskinen fra seg en liten fanfare, et “blipp” – og da visste vi at det var gevinst.

For meg virket det ganske absurd, der jeg satt med en hånd som ble mer og mer klemt sammen i Sofies grep, da det slett ikke var smertefritt – men samtidig ble jeg også helt utrolig glad hver gang det lød en fanfare. Resultatet ble seks egg. Et godt, men ikke fantastisk resultat. Deretter skulle eggene mikroinsemineres (som ledd i forsøket) med sædcellene mine, og så måtte vi se hva som skjedde. MEN – det skjedde ingenting. For noen dager senere fikk vi beskjed om at det hadde skjedd en feil. En laborant hadde gjort det som på moderne norsk kalles en “fuck-up” og hadde knust de seks eggene våre. Alt gikk tapt. Igjen. En måneds hormonbehandling med humørsvingninger, smertefulle kanyler og tårer – rett i dass.

Et og et halvt år med behandlinger, og vi føler at vi ikke har kommet av flekken. Vi tok et nytt møte på Riksen om neste behandling, selv om jeg mest av alt hadde lyst til å ta en pause til. Kanskje permanent.

Akkurat da håpet var, kanskje ikke ute, men i alle fall, temmelig tynnslitt, kom legene opp med en vill plan. Normalt ville de la det gå en hel syklus før de satte i gang en ny behandling. Men siden det var tett på sommerferien, ville det bety at vi måtte ta flere måneders pause. De foreslo derfor at vi bare skulle sette i gang behandlingen umiddelbart. Jeg var klar for pause, men Sofie var iskald.

- Det er fint, vi kjører på, sa hun.

Jeg så forvirret på henne.

- Hvis du er med på det, sa hun.

- OK – ja, sa jeg.

- Hvis du føler at du er fysisk og mentalt klar, så støtter jeg deg selvfølgelig.

Her tok vi avgjørelsen som forandret livet vårt for alltid. For etter en ny runde med hormonbehandling, egguttak, befruktning og opplegging av egg. Da skjedde det som jeg innerst inne nok aldri hadde trodd ville skje. Sofie ble gravid. Jeg var glad, men ikke helt i den syvende himmel av glede. For når skulle det gå galt igjen?

Men det gikk ikke galt. Det. Gikk. Ikke. Galt! Så den 2. mars 2021, kl. 8.50, sto jeg plutselig med datteren min i armene. Nå ville de fleste ha fortalt om hvordan blikket deres møtte barnets. Men jeg kan ikke fortelle om det. For øynene mine var nå så fullstendig fylt med tårer at det eneste jeg kunne se foran meg, var et tåkete omriss av en liten skapning.

Kroppen min reagerte på mange år med oppspart manglende tro på at jeg noen gang skulle bli far. Nå var jeg far – og det var fantastisk!

Vi hadde en regel som vi hele tiden levde etter: Vi elsket og elsker hverandre – barn eller ikke. Å få et barn var en bonus i vårt forhold. Det var ikke selve målet med forholdet vårt. Det eneste målet vi hadde og har, er å ha et godt liv med hverandre. Nå med både Neel og hunden Bodil.