Camilla etter 7 aborter: «Jeg har aldri vært så redd. Fra positiv test, som min mann sier: ‘Det er nå helvete begynner’»

Camilla har en herlig datter fra før – og selv om datteren ønsker seg et søsken, så kan ikke Camilla se for seg å få et nytt barn alene. Men så møter hun Alexander, og de bestemmer seg for å få et barn. Det blir en hard prosess med gjentatte graviditetstap, men som ender lykkelig.

Skrevet af:

wawa

14. maj - 2022


Fortell om deg og Alexander, hvor møtte dere hverandre?

Jeg og Alexander møttes gjennom felles bekjente på ein fest på heimplassen hans. Og siden den dag, 12. februar 2017 har vi vert uadskillige. Jeg hadde vert alenemor for Mina Celin i noen år, og hadde akuratt tatt fagbrev som helsefagarbeider og jobbet fast i kommunen. Tanken på flere barn var fjern, siden jeg var alene, utenom di gangene lille jenta mi spurte hvorfor hun ikke hadde søsken, og at at det syns hun jeg skulle fikse! Vi hadde nikk ett like stort ønske begge to.

Heldigvis, traff jeg Alexander. Han kunne ikke fått et bedre forhold til Mina Celin. Alt låg raskt til rette for at vi kunne ta praten om flere barn.

Vi intervjuer

Camilla Abelsen 34 år, helsefagarbeider.
Alexander Hollund 34 år, aquakultur
fra Stord, Norge.

Har du en diagnose?

Jeg har PCOS/sekundær uforklarlig barnløshet, har abortert flere ganger før, også utenfor livmor som resulterte i fjerning av en eggleder.

Visste Alexander at det kunne bli vanskelig for dere å få et barn?

Alexander visste alt dette, og visste at det kunne bli utfordrende for oss. Men han var klar, like klar som meg.

Vi starta allerede i 2018, uten hjelp, og uten resultat. Etter 1 år med prøving tok vi kontakt med gynekologen som har fulgt meg tidligere. Jeg var allerede utredet og visste dei problemene, men Alex måtte undersøke om hans funksjoner virket optimalt, som dem gjorde.

Hva var neste steg i prosessen?

Så jeg fikk starte på hormoner og eggløsningssprøyter.

Jeg husket fra sist jeg gikk på tabletter og sprøyter at dette kunne bli tungt. Jeg får forhåpninger og blir stresset og redd for alt som kan gå galt. Hode mitt er ett eneste kaos fra starten av.  Alle tablettene og sprøytene gjøre at jeg ble gravid! Men aborterte 2 ganger det året. Som før, vil liksom ikkje kroppen min beholde lille i magen. Det blei noen dramatiske aborter, og jeg ble usikker på hvor mye jeg kunne tåle, og hvor mye jeg ville utsette meg selv, Alexander og Mina Celin for.

Men håpet og ønske er så stort at vi var villige til å fortsette.

Vi ble derfra henvist til Fertilitet avdeling i Haugesund. Dette var helt nytt og egentlig litt spennende oppi alt. Vi fikk mye informasjon på en gang, og ærlig så gikk alt litt i kluss. Jeg fikk vell ikke med meg så mye.

Men med oss hjem fikk vi jo informasjon og en behandlingsplan. IVF, egguttak, egginnsett osv, det var mye å ta inn. Dette var mye mer tabletter og sprøyter enn jeg hadde hatt før, så jeg ble litt stresset. Tiden før oppstart på hormoner gikk så sakte!

Jeg ville bare sette i gang, og bli ferdig, så utålmodig jeg var.

Hvordan føltes det da du fikk komme i gang med behandlingen?

Lite visste eg at det skulle bli så overveldende. Tabeletter og sprøyter daglig og en kropp som ble tyngre og trøttere i takt. Og lite visste eg kor fysisk vondt det skulle være med egguttak og overstimulering. Men fysisk smerte takler jeg mye bedre enn det psykiske heldigvis.

Å fy! Så sliten det går ann å bli. Første IVF forsøk , bare ett egg som var godt nok til å settes inn. Det var sykt leit og skuffende å ikke få noen på frys. Men vi fikk jo høre at dette kanskje var «gull-egget». Det var det dessverre ikke. Mislykket 1. forsøk. Ventetiden til neste forsøk føltes uendelig. Men med nye hormoner ble forsøk 2 velykket! Vi var gravide igjen! 1 år siden sist vi mista.

Hvordan hadde dere det der?

Gleden er så stor, vi feller mange tårer og ser for oss framtiden. Samtidig er det nå vi er mest redd og bekymret. Jeg har jo vert gravid før, og frykten for å miste igjen, tar veldig mye av min energi. Jeg er sliten og trøtt, tenker for mye og sover mye. Jeg jobber ikke, er sykemeldt fra min nattevakts-jobb på sykehjemmet. Jeg må bare fokusere på meg og mine. Og i hele 3 måner er vi gravide igjen, før jeg begynner og småblø.

Da visste vi med en gang, vi mista.

Hvordan hadde dere det etter aborten?

Igjen en mislykka graviditet , en traumatisk opplevelse, og jeg ville gi opp. Men tiden léger sårene, litt. Så etter noen måner var jeg klar for 3. forsøk. Igjen, nye hormoner, men som ikke gjorde jobben. Det ble bestemt en insuminering, da det var så lite å hente. Jeg hatet kroppen min for å være så dårlig! Men jeg håpet at det kunne klare å fungere igjen nå! Men nei, negativ test, igjen. Så mange negative tester , aborter og sliten kropp og hode. VI hadde nå bare ett forsøk igjen.

Min mann, som alltid støtter meg, som alltid står støtt i alt, har måtte tåle mye. Tåle meg på mitt værste og mest sårbare, mest sinte og mest urimelige.

Jeg skylder han en stor takk! Jeg hadde aldri klart meg uten han, og det er ikke noe man bare sier. Heldigvis har vi ikke tatt «skade» av alle opplevelsene , tvert imot.

Han er en mann av få ord, men hans handlinger beviser alt for meg. Tenk på barnet som får han som pappa!

Når var dere klare til å starte opp behandlingen igjen?

Etter 3. forsøk, skulle vi ha en sommerferie for første gang på flere år, uten prøverørsbehandling eller graviditet. Men det varte ikke lenge før jeg fant ut jeg var gravid igjen, av meg selv! Det var en så utrolig glede! Jeg tenkte at dette var ett tegn, på at vi skulle klare det selv! Tenk det! Følelsene var helt utav kontroll! Jeg gråt hele tiden. Var så glad, men og så redd. Det var bare en uke med glede, for vi mista igjen.

Camillas tall

7 forsøk hormon og eggløsningsprøyter.
3 IVF forsøk
1 insumineering.
Graviditet : 8
Barn: 1 (snart 2 )

Vell, så var vi der, siste offentlige forsøk. 2021, 4 år investert i å få barn, og vi har bare opplevd drit og forbannelse. Men vi bestemmer fort at dette må vi bare. Det kan liksom ikkje bli verre. Jeg ble ganske kald og pessimist i slutten. Men september satte jeg i gang med behandling. Jeg sykemelder meg når jeg begynner på sprøytene, og legger bort styrketrening og løping. Jeg vil at kroppen min skal verr så «klar» som mulig, og hode skal være så avslappet som mulig og tenk, vi fikk 4 egg! Satt inn ett, og 3 stk på frys! Det hadde aldri skjedd før , så jeg var så glad! Da har man liksom «forsikring» i frysen, og slipper egguttak og hele prosessen igjen.

Denne gangen, 4. forsøk, ble jeg igjen gravid, for 8.gang! Og er i dag i graviduke 31 !!!!!

Vi klarte det! ENDELIG!

Det er så fint å høre! Hvordan har du hatt det under graviditeten?

Jeg har aldri vert så redd. Fra positiv test, som min mann sier « det er nå helvette begynner». Og det er sant.

VI er redde og engstelige, men samtidig så håpefulle. Det er nesten så vi venter på å miste baby i magen, så hver dag er et slit, men hver dag er også en dag nærmere drømmen. Og vi har aldri vert så nærme!

I juni 2022 venter vi en liten gutt! Jeg skal endelig bli mamma igen! Det største i livet!

Jeg skulle ønske jeg hadde noen andre og prate med før behandling, noen som hadde gått gjennom det samme. Noen som kunne gitt råd og støtte. Det var tungt i stå i alene, for oss begge, når vi ikke visste så mye. Alt fra behandling, symptom, forventninger o. l . Jeg skulle ønsket jeg var mer forberedt på at det kunne gå sååå lang tid, siden jeg har blitt så utålmodig etter alle desse årene.

Nå som vi sitter her, med barn i magen, så kan jeg ikke si noe annet enn at jeg hadde gjort det igjen.

Vi tåler så mye mer enn vi tror. Jeg er så glad for at vi ikke gav opp!!